Innføringen av PC-ene var en revolusjon i 80-årene: nå var datakraften flyttet ut av de lukkede rom, og over på den enkeltes skrivebord. I 90-årene kom Internett: vi kunne kommunisere med hver eneste datamaskin i hele verden! Men hva skal vi da si om muligheten til å kunne kommunisere med alle elektroniske dingser - både PC-er, mobiltelefoner og TV-er? Over hele kloden!
Hvordan ville det være å sende data fra din mobiltelefon til en skriver i nærheten av der du tilfeldigvis befinner deg? Eller kontrollere DVD-spilleren med din Palm? Eller kjøre bil som automatisk varsler verkstedet om en mulig lekkasje i bremseanlegget? Eller som automatisk griper inn når du er på ferie på den andre siden av kloden når dine barn begynner å laste ned pornografi fra nettet? Eller som...
Ericssons arbeid med Bluetooth - en kortbølgesender plassert på en mikroprosessor - har i seg uante muligheter som langt vil overgå de revolusjoner som PC-en og Internett skapte.
Kommunikasjon ved hjelp av infrarøde stråler har vi hatt lenge; zapping på TV-en har vi gjort lenge med fjernkontrollen; bilen har vi låst opp 20-30 meter før vi kommer frem. Men Bluetooth er forskjellig. Det er kraftigere enn infrarøde stråler, og mer gjennomtrengende enn trådløs kommunikasjon. Men ennå viktigere: det radiosignalet Bluetooth sender inneholder 1MB data per sekund, altså massiv informasjon.
Dersom en oppnår en internasjonal standard er det ingen grenser for hva Bluetooth kan brukes til, fra datamaskiner til bensinpumper, fra mobiltelefoner til mikrobølgeovner. På vei til ferie i utlandet: "Husket du å slå av plata på kjøkkenet", "Husket du å låse døren" ? Slike hverdagsproblemer løses enkelt ved hjelp av et tastetykk - nei, unnskyld ved et radiosignal - uansett hvor du befinner deg.
Opprinnelsen til Bluetooth er cirka tre år gammel. Det var Ericsson som henvendte seg til Intel med idéen om at enhver elektronisk maskin skulle kunne kommunisere med enhver annen maskin ved hjelp av en mikroprosessor-basert radiosender. Siden har hele industrien kastet seg over dette; nær sagt alt som kan krype og gå innen data, tele og forbruker-elektronikk arbeider for å utvikle en felles standard.
Men hva vil konsekvensene av dette være for bransjen? Det er først og fremst kablene det går utover. Det vil ikke lenger være nødvendig å formidle kommunikasjon gjennom ledninger og kabler. Den digitale allmannaretten med masse kabeltrekking vil ikke lenger være nødvendig. Så kabelselskaper får det vondt.
Det får også leverandører og telefonselskaper som fremdeles vil tro at den faste telefonen og ledninger vil være en melkeku i lang tid fremover. Når jeg kommer inn på et kontor med fast telefon - eller går forbi et hus som har fast telefon -, vil jeg bruke min mobiltelefon, men formidle samtalen gjennom deres faste telefonsystem - og dermed unngå regningen. Og det vil jo være dumt. Ergo: ingen vil lenger ha fast telefon, alle vil ha mobiltelefoner.
Som dette siste antyder: utviklingen vil by på store endringer, og mange problemer må overkommes underveis. Personvern, kryptering, og programvare for å sperre tilgang er bare noen av de elementene som må løses. Og selvsagt må en bli enige om en standard. I tillegg må prisene ned fra det nivået Bluetooth nå har antydet. Men allikevel: den første Bluetooth kommer ventelig på markedet om ett år eller to. Og det er jo ikke så lenge til.
I mellomtiden: vil all denne elektronikken som går på kryss og tvers virkelig fungere?
Jeg kan minnes en historie fra noen få år tilbake. Vi er en guttegjeng som løper regelmessig. Den gangen vi var gode, investerte vi også i en del elektroniske apparater for å kunne bedre kvaliteten i vår trening, blant annet elektroniske pulsmålere. Noen av oss gikk så langt som til også å anskaffe utskriftsenhet hjemme. Slik at konene våre kunne sitte hjemme å se utviklingen i form av grafisk fremstilling av pulsslagene, når vi hadde våre løpeturer.
_logo.svg.png){kind=logo}
En søndag skulle vi løpe to mil. Alle - 10-12 stykker - hadde elektroniske pulsmåler. Ferdig? Gå! Pulsklokkene i gang, løpeturen begynte.
Etter 200 meter var vi alle døde. I alle fall så det slik ut for de som satt hjemme.
"Interferens som følge av at for mange signaler ble sendt ut samtidig fra tilnærmet samme lokasjon", tror jeg forklaringen het den gangen.
