På 1980-tallet var et besøk hos Digital Equipment Corporation noe av det mest spennende en datajournalist kunne oppleve. Mens IBM var et lager av uforståelige forkortelser, og Compaq en liten PC-produsent som aldri levde opp til størrelsen på sine mindreverdighetskomplekser, var det hos Digital vi møtte den egentlige informasjonsteknologien.
Mens PC-er i nettverk var en framtidsvisjon for de som nettopp hadde sett sin første harddisk, slo Digital fast, før alle andre, at "det er nettverket som er systemet". Hos Digital kommuniserte man med e-post før Microsoft greide å selge Windows. Man demonstrerte ulike varianter av flerprosessering, helt opp til klynger, før NT en gang var påtenkt. Og man viste presentasjoner rett fra dataskjermen, lenge før noen hadde hørt om PowerPoint.
En gang i året inviterte Digital til DEC-World, en privat messe som samlet alt som kjørte på selskapets avanserte maskinvare. Med mange års forsprang på konkurrentene demonstrerte Digital og dets mange partnere opplæring via interaktiv video, automatisk oversettelse mellom flere språk, og de mest vidløftige heterogene nettverk.
Da VAX-maskinene hadde nådd sitt høydepunkt, og Intels 32-biters prosessorer stadig var på tegnebrettet, presenterte Digital et nærmest utrolig prosjekt for 64-biters databehandling: Alpha-prosessoren.
Manglende markedsfokus gjorde at Digital lot seg utkonkurrere av billigere og mindre avansert teknologi. For å berge Alpha-prosessoren ble det satt i gang en stor slanke- og effektiviseringsoperasjon. Tusener av arbeidsplasser forsvant. Diskproduksjonen ble solgt. Skriverproduksjonen ble solgt. Så gikk nettverksproduksjonen til Cabletron, før Digital ga nesten helt opp: Selskapet beholdt rettighetene til Alpha-prosessoren, men solgte fabrikken til Intel.
Snuoperasjonen virket vellykket. Digital har opplevd fire kvartaler på rad med pluss i regnskapet. For to uker siden ble det kunngjort nye kontrakter med DirectTV, MCI og United Silicon på 300 millioner dollar - for tjenester og høyytelses Alpha-systemer.
Men teknologisk er selskapet nærmest dødt. Det spennende er borte. Halve omsetningen stammer fra konsulentvirksomhet, service og tjenester. Visst har selskapet kompetanse - verdens største samling NT-eksperter, på 1600 menn og kvinner, samt 3000 Unix-eksperter. Men den går til å løse dagens problemer, ikke til å gripe morgendagen fatt.
For fem år siden omsatte Digital for 14,4 milliarder dollar i året. I 1997 omsatte selskapet for 13 milliarder. For fem år siden var Compaqs omsetning halvparten av Digitals. Nå er den dobbelt så stor.
Compaq er på mange måter Digitals rake motsetning. Det eneste det har funnet opp, er ordet "kompatibilitet". Selskapets første bokser var markedets "ledende IBM-kompatible" PC-er. Compaq har holdt seg til noen få teknologiske forbilder, og festet et ubønnhørlig fokus på markedet. Sidesprangene - noen grafikkpatenter, et forsøk på å lage skrivere - har vært få og de har gjort lite skade.
I 1991 overtok den systematisk anlagte Eckhard Pfeiffer ledelsen. Han kunngjorde etter hvert uhørte målsettinger, ikke å bli best, men å bli størst. Når overtakelsen av Digital fullføres en gang før sommeren, kan han se seg rundt og konstatere at bare IBM er større.
Pfeiffers strategi har vært å vokse forsiktig oppover i tjenermarkedet, sikre produksjonen og sørge for et bredt utvalg PC-er til alle behov, også hjemmemarkedet. I 1995 innledet han oppkjøpsrunden med å sikre seg to andre Texas-selskaper: Thomas-Conrad som laget komponenter til nettverk, og NetWorth som laget svitsjer og hub-er. Når det ble nødvendig med et engasjement innen datakommunikasjon falt valget på Microcom. Med Internett er også avansert transaksjonsprosessering blitt populært, et behov Pfeiffer dekket ved å kjøpe Tandem Computers i fjor sommer. Til sammen har 3,5 milliarder dollar gått til disse oppkjøpene. Med litt over 9,5 milliarder for Digital, er det altså brukt mer enn 13 milliarder dollar for å ruste opp Compaq fra PC- og tjener-pusher til verdens nest største dataselskap.
_logo.svg.png){kind=logo}
"Kilder som står fusjonen nær" har fortalt at dette er fjerde diskusjonsrunde mellom Digital og Compaq. De første fusjonssamtalene skal ha vart i fire til seks uker fra juni 1995. Det var nye runder i juni 1996 og juni 1997, omtrent samtidig med at Pfeiffer fullførte Tandem-avtalen.
Hva skjer nå med Digital? Kulturelt er det kanskje ikke så vanskelig å lydiggjøre den nye datteren som mange kunne tro. De innovative teknologene er enten borte eller har forsonet seg med skjebnen slik markedet dikterer den. Alpha kan kanskje leve noen år til, helt til Pfeiffer konstaterer at Intels Merced gjør samme nytte, bare rimeligere. Kanskje kan han bruke Alpha som taktisk våpen mot Intel, på samme måte som han tyr til Cyrix og AMD.
Digitals produksjonen av bærbare og stasjonære PC-er konkurrerer med Compaqs egen, og vil sannsynligvis legges ned ganske raskt. Arbeidsstasjoner og tjenere kan kanskje leve litt lenger. Tilbake står det Pfeiffer betrakter som Digitals juvel: den tjenesteytende, service-innstilte og rådgivende ekspertisen som kreves for å gjøre Compaq til en totalleverandør med muligheten til å utfordre Hewlett-Packard og IBM, og som representerer 30 års nærkontakt med verdens mest lojale kundemasse.
IT-bransjens innovatører taper så altfor lett for markedsstrategene, og den beste teknologien vinner aldri helt fram. Slik sett er fusjonen et symbolsk måltid. Pfeiffer ønskes med dette "bon appétit". Men teknologiens framtid ligger mer hos de mange med tilstrekkelige illusjoner til å la seg inspirere av Ken Olsens eksempel, og fryktløst realisere sine drømmer.
(Ken Olsen var Digitals legendariske gründer.)
