digitoday lever av bannere. Annonsene på 468x60 piksler gir oss vårt daglige brød, og deg din daglige dose nyheter. Periodevis får vi masse kjeft for at vi har blinkende, dansende juletrær av kommersielle budskap som maser seg inn på deg og andre lesere. Men klagene kommer sjeldnere nå - folk har skjønt at en eller annen inntektskilde må det ligge bak den innsatsen vi legger ned for å rapportere nyhetene.
| Lanseringen av det nye annonseformatet basert på interaktive flash-annonser (som den oppmerk- somme leser knapt kan ha unngått å legge merke til - den havner sikkert også i denne teksten) har gjenopplivet noen av truslene fra våre artikkel-konsumerende lesere. Jeg har imidlertid merket meg at folk har kommet over den verste infantilitetsfasen - kommentarene som kommer er sjeldnere av "jævla-iddioter-gå-og-heng-dere-alle-samma"-typen, og oftere reflekterte, tildels velformulerte resonnementer knyttet til hvorvidt vi nå muligens priser leseropplevelsen høyere enn den faktisk er verdt. |
Takk for innspillet, må være vårt svar, men vår erfaring er at det går seg til. Og hvis det mot formodning ikke går seg til, så har ikke konseptet vårt livets rett - så får vi enten revurdere det, eller droppe det.
_logo.svg.png){kind=logo}
Et aldri så lite skritt i retning revurdering ble initiert tirsdag denne uken, da digitoday arrangerte en workshop med tema "Livet etter banneren". Død og oppstandelse er jo ganske tidsriktig nå når det lir mot påske.
Den 30+ store menigheten lyttet andektig til tunge taler fra yppersteprester som Anders Brandt og Jarle Ørnebo, hvis innlegg forenklet kan tolkes som henholdsvis "korsfest, korsfest" og "jeg toer mine hender".
Eller for å flåse enda mer med ordspillene: Anders Brandt kastet ut en serie brannfakler, mens Jarle Ørnebo innviet oss i sitt langt bredere og mer virkelighetsfunderte fugleperspektiv.
Som medeier, gründer og (enn så lenge) ansatt i denne Internett-avisen, er bannerens eventuelle død unektelig et interessant tema. Banneren er liksom det viktigste aktiva vi har, og dersom den skulle vise ikke å være liv laga, så har vi ærlig talt et problem.
Et kjempeproblem.
Som en som har slengt med i de fleste slag svinger og bakker og stup og frontkollisjoner som du kan forestille deg, så kan jeg avsløre at teorien den gang tilbake in "the days of '96" var fundert i det faktum at folk ganske lenge, og med solide marginer, har sett seg i stand til å leve av journalistikk. Enn videre det faktum at ingen av de som i dag lever av journalistikk, lever av at leseren betaler for opplevelsen. I beste fall betaler leseren for det det koster å bringe produktet ut til leseren, men ofte ikke dét engang. Resten betales av bedrifter og mennesker som surfer på den oppmerksomheten nyhetene skaper, nemlig annonsørene.
Jeg tenkte den gangen at journalistikk er et produkt som det er mulig å kapitalisere på, uansett medium. Det eneste kravet er at mediet har en rimelig utbredelse. Internett hadde riktignok ikke det i '96, den gang det sto artikler i avisene hver gang en bedrift fikk seg en hjemmeside, og Telepost Communications og Oslonett fakturerte de stakkars nye Internett-surferne opp mot 795,- kroner i måneden for å få lov til å logge seg på med 28,8 kilobit per sekund.
Men i dag har vi forlengst passert den kritiske massen. Web-annonsering har også sett en gledelig vekst. Fra beklagelig lite i '96, til beklagelig lite mye mer i '97, til forferdelig altfor lite mer i '98, til oisann, her begynner det å skje noe i '99, til "boom!" i 2000.
Så stoppet det altså igjen.
Mye av bråstoppen kan helt sikkert tillegges at annonsørene døde. Nettbransjen har som kjent sett mange martyrer bøte med livet de siste månedene. De brukte mange penger før de gikk i dass.
Andre kommer med mer grunnleggende kritikk: Banneren har ikke livets rett, mener de. Ingen klikker på dem, ingen legger merke til dem. Anders Brandt har
trimmet hjernen sin til å ignorere dem. Resultatene er elendige, sier man.
Forsvarerne svarer at ja, det stemmer det gir ingen mirakeleffekt. Folk "zapper" forbi reklamen på nett, som de "zapper" forbi reklamen på TV.
Nettets problem er at resultatene syns.
Andre sier at nettet fungerer, bare du bruker det riktig.
- Vårt produkt, sier Active ISPs Ørnebo, - må omvendt målrettes - det nytter ikke å annonsére mot rørleggere på VVS-saiter, men når rørleggere kommer innom digitoday er de langt mer mottakelige for budskapet.
Januar og februar har vært vanskelige måneder for hele nettbransjen. Mars har vært en smule bedre. Spørsmålet er om pasienten kun lider av en midlertidig
influensa, eller om situasjonen er livstruende.
Finnes det et liv for banneren etter påske?
Hvis det ikke finnes liv for banneren etter påske, hva så? Er det slutt? Skal vi gjøre slik Terje Bjørnsen i Razorfish foreslo tirsdag: Å ta betalt? Skal vi gjøre som Anders Brandt: Prostituere oss, selge journalistikken for noen never pesos?
Eller skal vi stole på Ørnebo, som har basert det aller meste Active ISPs markedsføringsstrategi på web-annonsering ut fra en enkel, empirisk fundert erkjennelse:
At det virker.
| Dagensspørsmål |
