Etter at flyene traff World Trade Center i New York 11. september 2001, bekymret Bruce Simpson seg for at terrorister kunne konstruere sine egne krysserraketter kun ved hjelp av hyllevare. Han bestemte seg for å advare verden om faren.
Og hvordan bedre advare om noe enn ved å demonstrere at det faktisk kan gjøres?
For å understreke poenget bestemte han seg også for å holde seg innenfor et budsjett på 5000 newzealandske dollar. I tillegg bestemte han seg for å dokumentere det hele på hjemmesiden sin, som fremdeles er aktiv.
Simpson begynte på prosjektet hjemme hos seg selv på New Zealand i 2001, men var allerede da en erfaren bygger og programmerer. I internetts relativt tidlige dager på 90-tallet opprettet han en løsning for å samle online nyhetsklipp som ble til den tidens beste løsning for gratis distribusjon av online-nyheter. Han fikk etter eget utsagn tilbud om å selge det hele for en million amerikanske dollar, men valgte i stedet å selge til et mer hjemlig firma for en femdel av summen.
Han er etter eget utsagn mer opptatt av ideer og løsninger enn penger.
Krysserrakertten han laget, var strengt tatt ikke en rakett som sådan, men er drevet av en jetmotor. Det finnes to hovedtyper av jetmotorer, og de som er vanligst i dag, er den typen vi alle har sett på ulike fly. Denne typen har flere sett med roterende vifteblader på innsiden, og de har svært strenge krav til materialstyrke og konstruksjonspresisjon. Det var imidlertid ikke denne typen Simpson ville bruke.
Hjemmelaget jetmotor uten bevegelige deler
Den første typen jetmotor som ble utviklet, benyttet seg av en ganske annen type konstruksjon. Prinsippene bak ble først påtenkt på begynnelsen av 1900-tallet, men ble ikke tatt i praktisk bruk i noe særlig omfang før Tyskland sommeren 1944 sendte V1 – kjent som «den flygende bomben» – mot London. Disse brukte denne tidligste typen jetmotor, det vil si en såkalt «pulsjet».
Pulsjet-baserte motorer ble senere brukt bare i liten grad, selv om de er svært fleksible og kan bygges både temmelig små og ganske store. På 50-tallet kunne man for eksempel kjøpe små byggesett for modellfly som brukte slike. Den dag i dag kan man laste ned arbeidstegninger for flere ulike pulsejetmotorer.
Denne jet-teknologien ble avløst av nyere jetmotor-teknologi og ble dermed etter manges mening ikke utviklet til sitt fulle potensial. De første pulsjetmotorene, inkludert de som var i bruk i V1, brukte mekaniske ventiler for å kontrollere luftpulsene som den henter sitt navn fra, men senere fant man ut at det faktisk var mulig å konstruere dem slik at luften i inntaket kunne gjøre ventilenes jobb.
_logo.svg.png){kind=logo}
Dermed ble det mulig å konstruere en jetmotor helt uten bevegelige deler. Ikke bare ble det enklere å konstruere dem, på den måten ble de også utsatt for langt mindre slitasje enn før.
Nettopp denne typen jetmotor hadde Bruce Simpson lekt seg med i årevis og eksperimentert med ulike størrelser og varianter. Senere laget han blant annet en go-cart og et modellfly, som begge to var drevet av hjemmelagde jetmotorer. Han utviklet til og med en slags etterbrenner, noe man ikke trodde var mulig for slike jetmotorer.
Pulsjetmotorer er imidlertid ikke helt uten problemer og ulemper. For det første bråker de noe helt enormt. 135 decibel eller mer er ikke unormalt. Det er mer enn nok til å gi permanent hørselstap. For det andre blir de svært varme, faktisk såpass at motoren etter en liten stund kan bli hvitglødende. Det medfører andre krav til materialer, byggeteknikker og konstruksjon. Tidligere versjoner hadde også svært høyt drivstoffforbruk, men dette ble betydelig forbedret i senere utvikling av teknologien.
Ingen av delene er store problemer når den brukes i en krysserrakett.
Beskjeden ytelse
En hjemmesnekret krysserrakett, kun laget av hyllevare og kunnskap som er åpent tilgjengelig for alle, vil naturlig nok ikke ha grensesprengende ytelse. Det er ikke snakk om overlydshastighet, men snarere noen hundre kilometer i timen.
«Nyttelasten», om man kan bruke et slikt ord, er heller ikke spesielt stor. 10 kilo er estimatet fra Simpson selv. En slik «nyttelast» trenger for øvrig ikke å være eksplosiv. I 2003 jobbet for eksempel USA med tanker om å frakte EMP-generatorer med krysserrakketter.
Simpson estimerer rekkevidden til omtrent 160 kilometer. Ikke langt, men plenty nok til å gjøre skade og komme seg unna med det.
Nøyaktigheten, derimot, skal være god. Styringssystemet skal være basert på GPS og en enkortsdatamaskin som han kjøpte på Ebay for 120 amerikanske dollar. Den kom i posten en stund etter og gikk gjennom tollen uten problemer, uttalte han i 2003.
Det er uvisst om det var Simpson selv som forårsaket dette med sitt prosjekt, men i 2002 kunne Wired melde at USA ønsket å forby eksport av noe av teknologien som Simpsons krysserakett skulle benytte seg av.
Kunne betydd store penger
Ikke lenge etter at prosjektet ble omtalt i mediene, skal han ha mottatt hundrevis – for ikke å si tusenvis – av e-poster i uken. En av disse var fra et rakettselskap i Iran som ville betale ham store penger for teknologien, som Simpson kalte «X-jet» og beskrev i denne PDF-filen.
Samvittighetsfull som han var, tok Simpson kontakt med newzealandske myndigheter for å undersøke lovligheten av et slikt salg. Til hans store forbauselse fikk han etter noen dager til svar at det ikke var noe problem å selge slikt til Iran – et land som av USA ble beskrevet som en av verdens største aktører innen terror.
Det ble imidlertid ikke noe av salget. Simpson kontaktet «Security Intelligence Service», New Zealands etterretningstjeneste, og da var responsen en ganske annen. «Certainly not sensible» var deres noe lakoniske kommentar da de dukket opp på døren hans for en prat. Han takket dermed nei til tilbudet fra Iran, i tillegg til forespørsler av lignende type fra Pakistan, Libanon og Kina.
Senere fikk han imidlertid en kjempekontrakt med et stort firma i USA. Det lå an til et pengeeventyr, og planer for fabrikk og forskningssenter lå klare. Myndighetene gikk ifølge Simpson med på det hele og uttalte visstnok at han ikke brøt noen lover og ikke var en trussel mot nasjonal sikkerhet. Men så endret de plutselig tonen, og Simpson selv mener de etter press fra USA fant en enkel og effektiv måte å drepe prosjektet på: De slo ham konkurs.
Simpson skyldte nemlig skatt, og selv om han hadde betalt ned selve beløpet og nå betalte avdrag på tilleggsgebyret, bestemte myndighetene seg plutselig for at de skulle ha alt med en gang. Det gjorde ifølge Simspon at betingelsene i kontrakten ble brutt, og hele prosjektet falt sammen. Han mener seg utsatt for et komplott.
Flyttet raketten til hemmelig sted
Simpson ferdigstilte likevel krysserraketten, takket være donasjoner fra fans over hele verden. I «prosjektdagboken» skrev han også at han var halvveis med rakett nummer to, som en slags backup for den første. Rakett nummer to hadde han planlagt å donere til et universitet eller en forskningsinstitusjon, skrev han.
Kort etter at den første krysserraketten ble ferdigstilt, overlot Simpson den til en annen, som etter avtale igjen overlot den til en tredje person som Simpson ikke vet hvem er. Dermed vet han ikke hvem som har den eller hvor den er og kan dermed heller ikke røpe det til myndighetene eller andre.
Reportasjen under (i to deler) ble tatt opp og kringkastet på New Zealand like før raketten ble flyttet. Lyden er dessverre ganske dårlig, og oppløsningen lav, men her får du likevel et godt inntrykk av hvordan den ferdige raketten ser ut – og av hvor mye en pulsejetmotor bråker. Hva USAs myndigheter mente om prosjektet, kommer også ganske godt frem.
Fikk rett til slutt
Den dag i dag driver Bruce Simpson fremdeles med hjemmelagde jetmotorer og fjernstyrte fly, og han poster ennå videoer til sin ganske aktive Youtube-kanal, som passende nok bærer navnet X-jet. Han driver også «The Aarvark Daily» og har gjort det i omtrent 25 år.
Det har ikke vært noe nytt om krysserrakett-prosjektet hans på flere år, så vidt vi har funnet.
Simpson fikk til slutt rett i sine bekymringer. I desember 2020 skrev BBC at IS har forsøkt å bygge pulsjetdrevne droner.
USA vurderer e-våpen mot Irak
