Bruksbasert ADSL-prising vs konservative sinker...

Telenor har luftet noen tanker om å endre prismodellen for bruk av internettet. Det får progressive teknologibrukere og en forhenværende eKoordinator til å reagere som konservative sinker.

Telenor har luftet noen tanker om å endre prismodellen for bruk av internettet. Det får progressive teknologibrukere og en forhenværende eKoordinator til å reagere som konservative sinker.

I det offentlige rom er det som regel lurt å veie sine ord på gullvekt. Mitt inntrykk er at Tormod Hermansen i høyden brukte øyemål da han kommenterte prising av ADSL i forrige uke. Det hjelper lite å insistere på at man aldri har snakket om tellerskritt når telefoniprising ble nevnt i forbindelse med en ny prismodell. Når man ordlegger seg på denne måten burde det ikke komme som noe sjokk at ordet tellerskritt dukket opp i mediene.

Jeg tror at veldig mange fikk med seg at det var snakk om volumbasert og ikke tidsbasert prising. Derfor har jeg ikke tenkt å lage noe stort poeng av tellerskritt-begrepet. Det er nok av andre argumenter som er verdt en kommentar.

Det første argumentet som skurrer litt er påstanden om fri bruk. Når jeg tar en titt på Telenors ADSL-priser for private brukere er det da vitterlig tre prisklasser basert på båndbredde. Det lukter volum allerede her.

Tallenes tale
Når Telenor forteller at noen brukere laster ned opptil 300 gigabyte i måneden er det en nyttig regneøvelse å se hvor mye dette blir per sekund. Dette tallet ligger veldig tett opp mot den megabit per sekund som representerer den dyreste abonnementsklassen.

Det er faktisk så tett opp mot den maksimale ytelsen at jeg faktisk vil påstå at det imponerer, dersom ikke Telenor ved en glipp har tatt med bedriftskunder med 2 Mbps abonnementer da.

Internettet som offentlig vei
Det er så stor forskjell på Internettet og telefoni at Hermansens sammenligning halter. Telefoni gir deg en tjeneste med garantert kvalitet, men på internettet deles de tilgjengelige ressursene mellom alle brukere.

En enkel sammenligning er med en offentlig vei. Selv om bilen din kan kjøre i 100 så kan det være såpass mye trafikk at det går betydelig langsommere. På internettet kan det være rushtrafikk og kø.

Den grunnleggende teknologien i internettet er laget for å gi en relativt rettferdig deling av ressursene. Et pakkesvitsjet nett håndterer trafikk med både trailere og småbiler på en ganske ryddig måte.

Dessverre finnes det smutthull hvor det er mulig å trikse til seg en urimelig stor del av ressursene ved å bruke mekanismene i nettet på en annen måte en det som egentlig var meningen. Rent teknisk er problemet at slike mekanismer ikke er realisert på en måte som straffer dem som bruker dem på en uønsket måte.

En måte å løse dette problemet på er ved å endre på de tekniske løsningene for å tette smutthullene. En annen måte er å innføre differensiert prising, men da er det viktig å understreke at denne typen prismodell ikke nødvendigvis er knyttet til noe så enkelt som overført datamengde.

Flaskehalser som prismekanisme
Enkelte bredbåndsleverandører har løst problemet med høy bruk på en enkel måte. For de billigste abonnementstypene er nettet rett og slett bygget opp med noen strategisk plasserte flaskehalser som begrenser den samlede ressursbruken. Dette er en enkel og billig løsning, selv om den skyver foran seg en del problematikk som oppstår når f.eks. videotjenester øker i omfang.

Fram til nå har ikke tilbudet av videotjenester på Internettet vært så stort at det har vært noe stort problem for en løsning med flaskehalser. Jeg ser da bort fra enkeltstående begivenheter og en kort periode med Big Brother.

Problemet er at de som markedsfører ADSL nesten ensidig har fokusert på at her er det full fart hele tiden. Når selgere lover ting de egentlig ikke kan holde, så må det gå galt, men det er ikke brukernes skyld.

Hvor mye er mye?
Et annet viktig spørsmål er hvor store datamengder det er rimelig å vente at forskjellig typer bruk av internettet vil medføre. digi.no har gitt noen priseksempler. I eksemplet til Telia starter den volumbaserte prisingen på 50 megabyte i måneden. Hva representerer egentlig dette?

I min forrige kommentar i digi.no kom jeg inn på sidestørrelsen til norske nettaviser. La meg komme med et annet tall fra min lille, uformelle nettmåling. Som mange andre titter jeg ofte gjennom avisenes forsider uten å lese så mye mer i avisene.


Jeg surfet meg derfor gjennom forsiden og én enkelt artikkel i 5 norske nettaviser: Aftenposten, Dagbladet, digi.no, Nettavisen og VG. Utrolig nok representerer dette en datamengde på nærmere 3 megabyte. Jeg må understreke at dette ikke var en stor og omfattende måling over lang tid, men den gir en pekepinn.

Dersom jeg gjør dette 6 dager i uken bruker jeg i overkant av 75 megabyte per måned bare på skumlesing av aviser.

I en vanlig husstand skal det med andre ord ikke så mye til for å bruke de 516 megabyte det er snakk om før man like gjerne kan kjøpe fri bruk av Teledanmarks (TDC) tregeste ADSL-tilbud.

(Når det skal sammenlignes med tall fra utlandet bør jeg kanskje nevne at norske nettaviser er i en særklasse. Dersom jeg gjør samme måling som nevnt over med nettavisene BBC News, CNN, New York Times, The Register og Wired representerer dette en langt lavere datamengde.)

Pris og kostnad
Det største problemet med volumbasert pris er antagelig knyttet til kostnad.

Jeg skal holde meg unna en diskusjon om netteieren Telenor Networks tar for høye priser av aksessleverandøren Telenor Business Solutions og samtidig for høye priser av andre internettoperatører som må leie kapasitet av Telenor. Dette spørsmålet får Post- og teletilsynet mene noe om.

Problemet med en ren volumbasert prising er at det ikke reflekterer kostnadene på noen god måte. Skal det koste like mye å laste ned én megabyte, uansett om den kommer fra Telenors eget nett eller fra Taiwan?

Når tilbudet av bredbåndstjenester som video øker, kan dette bli et alvorlig problem. Med flaskehalser i samtrafikkpunktene mellom nettoperatørene kan det fort bli noen vanskelige problemstillinger med hensyn til at det blir forskjell på innholdsleverandører som har videotjenere i nettet til en aksessleverandør og de som har tjenerne i andre nett.

En annen problemstilling er at få av dagens aksessleverandører for bredbånd har satset så mye på å innføre den nødvendige teknologien for å realisere en effektiv overføring av løpende lyd og video (streaming som det heter på engelsk). Det er stor forskjell på kostnadene ved å overføre slike tjenester punkt-til-punkt eller å bruke multikasting.

Med andre ord burde nok aksessleverandørene for bredbånd bygge opp en enda bedre infrastruktur før innføringen av nye prismodeller. Dagens utspill bærer litt for mye preg av et ønske om å øke inntektene.

Bedre prismodeller er nødvendig
Problemet med Internett er at det er én teknologi som kan brukes til mange forskjellige typer tjenester. På samme tid skal noen tjenester overføre store datamengder uten at det er så viktig at det kommer fort fram, og andre tjenester krever en viss garanti for båndbredde og forsinkelse. Kommersiell utnyttelse krever enten en regulering av forbruk eller differensierte priser.

Diskusjonen om nye prismekanismer på internettet har gått i mange år, og noe som er helt sikkert er at enkelte sider ved disse mekanismene må koordineres mellom de forskjellige operatørene. Det er veldig begrenset hva en enkelt liten operatør som Telenor kan gjøre på egen hånd.

Det er dermed lite håp for dem som ønsker fri bruk til fast pris for evig og alltid på internettet, men jeg tror at Telenors utspill kom litt for tidlig og var litt for enkelt.

Les også:

Bedriftsteknologi
Til toppen