Offentliggjøringen av skattelistene har vakt mye offentlig forargelse, for øvrig i regi av de samme mediene som fråtser i skattelisterelaterte kjendisavsløringer, og tjener bra på nettklikkene utløst av deres utfyllende søketjenester.
Som svar på denne offentlige forargelsen har skattedirektør Svein Kristensen utarbeidet et forslag som «vil hindre misbruk av skattelistene, samtidig som vi sikrer åpenhet og mulighet for offentlig debatt».
I likhet med undertegnede – i kommentaren Skattelistene: Åpenhet bør gå begge veier fra 20. oktober, samme dag som listene ble lagt fram – går skattedirektøren inn for at tilgang skal være betinget av innlogging gjennom MinID.
Der slutter imidlertid likheten mellom de to forslagene. Skattedirektørens neste skritt er å begrense tilgangen i tid, til tre uker i året, og innføre andre ordninger for å avverge «massenedlasting».
I min kommentar på digi.no er ikke motivet for påloggingen gjennom MinID – eller BankID eller noe tilsvarende – å gjøre det vanskelig å skaffe seg innsyn. Poenget er at påloggingen skal utnyttes til å sørge for at den hvis skattedata man interesser seg for, skal få melding om hvem som får vite hva om skatt, inntekt og formue.
Forslaget bygger på en prinsipiell tanke, nemlig at tvungen åpenhet på nett må gå begge veier.
Blir opplysninger om deg blottstilt for alle, og du ikke har mulighet til å reservere deg, skal det balanseres ved at du får innsyn i hvem som slår opp i dine data. Full tvungen åpenhet må være symmetrisk.
Det kan vises til at en tilsvarende ordning har vært praktisert i mange år overfor oppslag i privatpersoners kredittverdighet. Da får man nettopp et varsel om at et oppslag har skjedd, hvem som har gjort oppslaget, og hva vedkommende har fått vite.
I forhold til skattelistene, dreier det seg om å oppheve den åpenbare ubalansen som dagens anonyme snoking i andres private forhold innebærer. Jeg bør ha like mye rett til å vite hvem som snoker i mine skattedata som alle andre har til å vite hva jeg tjener, eier og betaler i skatt. Gitt at det fortsatt skal være mulig å snoke, må det innføres en mulighet til å vite hvem som snoker.
Et viktig poeng her er at det ikke er jeg personlig som avgjør hvorvidt mine skattedata skal legges ut på nett eller ikke, det er et krav fra samfunnet.
Jeg kan reservere meg mot at telefonnummeret mitt skal være tilgjengelig for alle. Jeg kan ikke reservere meg mot at mine skattedata skal være tilgjengelig. Tvungen åpenhet for skattedata fratar meg et valg. Da må jeg kompenseres gjennom en symmetrisk gjenytelse. Å vite hvem som interesserer seg for meg, er et rimelig motkrav.
Det er skuffende at skattedirektøren overser dette prinsippet, og i stedet følger en langvarig norsk tradisjon der offentlig forargelse søkes dempet gjennom kunstige og byråkratiske begrensninger. I stedet for å prøve å løse noe gjennom en prinsipiell tilnærming til problemet, tyr man til det enkle mantraet: «Skap mest mulig krøll.»
Å bruke MinID utelukkende til å regulere tilgang til en tjeneste, er å misbruke MinID.
Poenget med MinID er å avkreve legitimasjon som vilkår for tilgang til personrelaterte tjenester. I skattedirektørens forslag bidrar MinID kun til å gjøre det mer brysomt å snoke i andres skattedata. Betrakter man skattedata med utgangspunkt i prinsippet som symmetrisk åpenhet, er MinID derimot et vilkår for å sikre at snokingen ikke foregår skjult for den det snokes i.
«Gjør det brysomt»-tankegangen er en rød tråd i skattedirektørens forslag. «For å hindre uautorisert nedlasting foreslås det for eksempel å legge begrensninger på totalt antall søk eller til et bestemt antall hver gang du er logget inn,» heter det blant annet. Med symmetriprinsippet er slikt helt overflødig: Snokingens omfang vil regulere seg selv. De kunstige hindringene kan kanskje begrunnes med at journalister og andre med legitime snokebehov kan gjøre det i redaksjonene. Men med symmetriprinsippet er det ikke behov for å utlevere listene til redaksjonene. De kan, som alle andre, søke på skatteetaten.no.
Noe av det verste ved skattedirektørens forslag, er at tilgangen til skattelistene skal tidsbegrenses til tre uker.
Slikt kan man ikke leve med. Opplysninger kan ikke være offentlige i tre uker, og så stenges, dersom det er vedtatt at de skal være åpne. Hvor er den prinsipielle tankegangen i dette?
Sluttpoenget i denne kommentaren får være at skattedirektøren følger en norsk tradisjon med å gripe fatt i feil ende av problemet. Etter min mening bør vi slutte å diskutere tiltak uten å klargjøre hvilke prinsipper løsningen skal bygge på. I forhold til skattedirektørens forslag, kunne man være fristet til å tenke at hele poenget med forslaget hans er å avskaffe åpenheten rundt skattelistene uten å innrømme at det er det som er selve poenget. Til og med erfarne byråkrater bør innse det selvmotsigende i å foreslå tidsbegrenset åpenhet mens forvaltningen ellers priser prinsippet om døgnåpne offentlige tjenester.
Les også:
- [04.11.2010] Vil stoppe fråtsing i skattelister
- [20.10.2010] Skattelistene: Åpenhet bør gå begge veier
