De som har slått på NRK-nyhetene om morgenen de siste ukene har kunnet høre et knippe kjendiser messe «Ja til radio!».
I virkeligheten mener de ja til DAB-radio, et digitalt radioformat som har slitt veldig siden det ble innført på prøvebasis for hele 16 år siden. Teknologien (MPEG 1 Audio Layer II) - som er en forløper for MP3 - ble imidlertid utviklet i 1981, og burde etter manges mening for lengst være lagt på digital lit de parade.
Det er FM som fortsatt regjerer, på tross av at vi har hatt dette svært analoge systemet med oss helt siden 1937 (innført i Norge i 1954, men først utbygget på 1960-tallet). FM har vist seg utrolig levedyktig, på tross av klare ulemper som sus og forvrenging når signalet er svakt. De fleste mobiltelefoner (men riktig nok ikke i iPhone, som vel å merke ikke har DAB heller) har FM-radio. Det har også alle biler som ikke stiller i den eldste veteranklassen. Og på ethvert kjøkkenbord står det en eller annen form for FM-radio.
_logo.svg.png){kind=logo}
Sverige har valgt ikke å innføre DAB, noe som vil kunne skape et problem for de mange svenskene som kjører bil i Norge - dersom DAB-lobbyen virkelig klarer å få slukket FM-nettet. Og i de fleste europeiske land - kanskje bortsett fra Danmark og Storbritannia - lever DAB et liv i skyggenes dal, mellom kommersielle stasjoner og halvhjertede forsøksprosjekter.
Misforstå meg rett. Jeg er ikke mot en digitalisering av radio. Faktisk hørte jeg i sommer masse radio på min mobiltelefon, via en applikasjon som kobler seg opp mot 3G-nettet. Det er ikke helt billig, men veldig praktisk dersom man vil høre kjappe, norske nyheter - uansett hvor man er i verden.
DAB-lobbyen argumenterer med at noe slikt ikke vil være praktisk mulig underveis, i en bil eller i et offentlig transportmiddel. Mon det. I løpet av sommerferien kjørte jeg tog fra Oslo til Kristiansand. Den medbrakte DAB-radioen var stort sett taus, eller så boblet den i vei med en lyd så fæl at selv ikke de verste forhold på FM kan konkurrere (FM fungerte faktisk langt bedre). Med trådløst bredbånd via ICE.net på laptopen kunne jeg stort sett høre radio i farta hele veien, unntatt i tunnelene. På enkelte tog er det til og med WiFi, om du har sikkerhetskortet til nettbanken med deg.
DAB er med andre ord på defensiven, som et såret dyr trengt opp i et hjørne. Slike dyr blir gjerne aggressive, og bruker ufine metoder for å forsvare seg mot trusler.
Dette viser seg med all ønskelig tydelighet når kjendiser som enten er naive eller som vet hva de gjør i lojalitet mot P4 og NRK setter likhetstegn mellom DAB og radioens digitale framtid.
I mars i år var det så langt solgt 290 000 DAB-mottakere her i landet. Til sammenligning ble det bare i 2009 solgt hele 700 000 FM-mottakere. Her må vi ta høyde for at de aller fleste DAB-radioer også har FM. Men likevel.
Målet til DAB-lobbyen er å få skrudd av FM-nettet, akkurat som DVB-lobbyen Norges Televisjon og Riks TV klarte med TV. Men det skjedde rått og brutalt, og i et marked der brorparten av befolkningen allerede hadde digitale TV-signaler gjennom kabel eller parabolanlegg. Dessuten er ikke TV det samme som radio. TV brukes stort sett stasjonært (selv om dette kan endre seg raskt), mens radioens fleksibilitet og evne til å underholde og informere mens vi gjør noe annet i mye større grad gjør den til et hverdagsmedium. Hvem ser TV på formiddagen, i arbeidstiden eller før de har stått opp? Ikke mange. Radioen brukes derimot på badet, under frokosten, i bilen på vei til jobben og på øret i taxikøen fra en mobiltelefon eller MP3-spiller.
Å tro at alle disse apparatene vil bli utstyrt med strømkrevende DAB-chips i nærmeste framtid (DAB er fortsatt håpløs når det gjelder batterilevetid), er illusorisk. Elektronikkindustrien leverer riktig nok spesialutgaver til DAB-markedet, men det er FM som gjelder både i hjemmekinoen, i bilen og på øret når man er på farten.
At P4 som privat aktør driver reklame for DAB, får være så sin sak. Men at NRK gjør det, er utidig og umusikalsk. NRK er jo en lisensfinansiert allmennkringkaster, og skal ikke være talerør for bestemte krefter i samfunnet - selv om de måtte ha økonomisk eller annen interesse av å støtte disse kreftene.
Jeg tillater meg å vri litt på Berthold Brechts sannhetsord da kommunistene i Øst-Tyskland opplevde å få innbyggerne mot seg under oppstanden i 1953:
Ville det ikke være bedre om NRK og P4 oppløste folket og valgte seg et nytt?
