Dataforeningen bør si nei til sammenslåing

Det vil være en ulykke for Dataforeningen å slå seg sammen med IKT-Norge.

Dataforeningen og IKT-Norge vurderer å slå seg sammen. Dette blir et tema på Dataforeningens landsmøte i Stavanger i slutten av mars. Det er lett å se hvilke fordeler dette gir IKT-Norge. For Dataforeningen derimot vil dette være en ulykke.

Hovedformålet med en eventuell sammenslåing er – som Dataforeningens leder Truls P. Berg sier i Dagens Næringsliv 5. mars – at "IT-bransjen skal tale med færre tunger". Han vil med andre ord at en IT-faglig nettverksorganisasjon skal bli talerør for IT-leverandørene. Han mener dette vil styrke foreningen i sin påvirkning av IT-politikken overfor offentlige myndigheter. Store ord brukes gjerne i forbindelse med de minst gjennomtenkte forslag.

Bakgrunn

Hvorvidt Dataforeningen skal delta i den offentlige debatt om IT-politikk har alltid vært omstridt internt i foreningen. Lenge hadde den en "munnkurvparagraf" – foreningen skulle konsentrere seg om IT-faglige spørsmål som var av interesse for foreningens medlemmer, og ikke delta i den offentlige debatt.

Fra 1990-tallet ble imidlertid IT-politikk satt på dagsorden av politikerne selv. Det var åpenbart at IT har store samfunnsmessige konsekvenser. Det var derfor naturlig at en IT-faglig organisasjon måtte ha et forhold til konsekvensene av sitt fag. Spesielt aktuelt var dette temaet på Landsmøtet i Tromsø i 1996. Da hadde regjeringen lansert sin første større nasjonale IT-strategi "Inn i fremtiden. Bit for bit".

Daværende leder av Dataforeningen Marie Haavardtun,satte nærmest sin stilling inn på at foreningens skulle avgi en høringsuttalelse om dette. Hun mente at foreningens faglige aktivitet og rolle kunne høynes ved at foreningen aktivt deltok i den offentlige debatt på dette området.

Det ble et rabaldermøte uten like. Ikke så mye fordi Landsmøtet var uenig i dette, men på grunn av det mange oppfattet som mangelfull prosess i forkant. Marie vant imidlertid frem, og høringsuttalelse ble avgitt.

Det ble også lagt noen føringer for hvordan foreningen skulle arbeide videre med IT-politikk: Den skulle ta sikte på å vise hvilken samfunnsøkonomisk betydning IT hadde, man skulle aktivt bidra til at Norge ble førende på anvendelse av IT, og at høringsuttalelsene skulle ha en klar forankring i faggrupper og fagmiljøer i foreningen.

Marie selv omkom i en ulykke bare noen dager etter Landsmøtet. Men tradisjonen ble ført videre av de neste lederne for foreningen: Asbjørn Rolstadås og Nils Høegh. Forsknings- og utdanningspolitikk, samt internasjonalt samarbeid preget foreningens IT-politiske engasjement i disse årene. Senere fikk foreningen tre ledere på rad (Bjørn Trondsen, Svein Stavelin og Truls Berg) som alle representerte IT-næringen. Gradvis ble det IT-politiske engasjementet fokusert over på hva som gagnet IT-næringen.

I den senere tid har disse utspillene også fått en form og et innhold som klart har svekket foreningens troverdighet i IT-politiske spørsmål.

Også den foreslåtte nye leder for Dataforeningen, Kjell Rusti, kommer fra IT-næringen. Om det er en ren tilfeldighet, eller utslag av en bevisst tanke, bak disse valgene, skal være usagt.

Samarbeid med andre foreninger

Det fremstilles av de som ønsker en sammenslåing mellom de to foreningene som om foreningene sitter på hver sin tue og utarbeider sprikende IT-politiske uttalelser som gjør mottagerne forvirret: Hva mener IT-miljøet egentlig?

Slik er det jo ikke. Både Dataforeningen, IKT-Norge, Abelia og andre organisasjoner samsnakker om relevante IT-politiske saker der dette er naturlig. Men det er et uformelt og ad-hoc-preget samarbeid knyttet til konkrete saker. Samarbeidet har like mye som formål å komme frem til felles standpunkter, som til felles argumentasjon og konsistent bruk av samme faktagrunnlag. Flere IT-politiske saker er blitt utformet med hell på denne måten. Særlig har dette vært tilfelle innen telepolitikken. Typisk eksempel er samarbeidet mellom Telepolitisk Utvalg i Dataforeningen (et utvalg som består av bred telefaglig kompetanse), Nortib ( telebrukernes organisasjon), og noen ganger IKT-Norge (IT- og teleleverandørenes interesseorganisasjon). Også Abelia har vært trukket inn i samsnakkingen der det har vært formålstjenlig for alle parter.

Det er ikke alltid det foregår en slik samsnakking. Ofte har organisasjonene forskjellig standpunkt rett og slett fordi de har forskjellig ståsted og ivaretar forskjellige interesser. Et eksempel er synspunkter på digitalt bakkenett. Her står Abelia og IKT-Norge på hver sin side i denne debatten, mens Dataforeningen nok kan sies å innta et mellomstandpunkt. Ingen ser noe problem med det, verken organisasjonene selv eller politiske myndigheter. Tvert om vil ulike synspunkter – og dermed også argumenter fra ulike miljøer – forsterke den offentlige debatten.

Bransjeorganisasjon eller faglig interesseorganisasjon?

Men viktigere er det få klarlagt på hvilket grunnlag IT-politiske standpunkter skal utarbeides. Det er her den store spliden oppstår. I forslaget til sammenslåing fremkommer det tydelig at en vil tale IT-bransjens sak. Det vil i så fall være i strid med Dataforeningens vedtekter og den praksis og ideologi som har vært fulgt. I tillegg til at dette vil smalne det IT-politiske perspektivet vesentlig.

IKT-Norge representerer IT- og telebransjen og taler deres sak med stor dyktighet. Men alle vet at de er en bransjeorganisasjon, en interesseorganisasjon for en bestemt næring. IT-politiske utspill fra en bransjeorganisasjon vil naturlig alltid bli vurdert i lys av at det representerer bransjens interesser.

Dataforeningen på sin side er en IT-faglig organisasjon med hovedvekt på personlig medlemskap for faglig utvikling i et nettverk.

Når Dataforeningen deltar i den IT-politiske debatt er det ut i fra et faglig ståsted. Det er derfor de har så stor gjennomslagskraft i for eksempel spørsmål om datasikkerhet, virus, spam og så videre. Deres faglige råd blir hørt nettopp fordi de ikke representerer bestemte næringsinteresser. Det ville for eksempel være utenkelig at Dataforeningen skulle ta hensyn til Microsoft når de uttaler seg datasikkerhetsspørsmål – som mange ganger har sin opprinnelse hos nettopp Microsoft.

Det samme gjelder telepolitikken. Telepolitisk Utvalg (TU) i Dataforeningen representerer en sammensetning av telepolitisk kompetanse bestående av telefagkunnskap, bransjekunnskap og juridisk kompetanse. Ofte har disse uttalelsene gått Telenor i mot. Ved minst én anledning har Telenor forsøkt å presse TU til å endre sine standpunkt, hvis ikke ville Telenor melde seg og alle ansatte ut av Dataforeningen. Det lyktes ikke: Dataforeningen ble akseptert å være en uavhengig instans som uttalte seg i IT-politiske spørsmål uten hensyntagen til næringen selv. Selv når Dataforeningen fikk en leder som samtidig satt i konsernledelsen i Telenor (Bjørn Trondsen), fungerte dette bra.

IT-politikk er nærings-, forsknings- og samfunnspolitikk.

IT-politikk er ikke "Subsidiér IT-næringen – fremtidens vekstbransje!" IT-politikk er "Gi oss en bedre eldreomsorg og helsetjeneste!" IT-politikk er næringspolitikk, forskningspolitikk og samfunnspolitikk. IT-politikk er hvordan IT kan bidra til å realisere viktige, almene samfunnsspørsmål.

I nær sagt alle land som har lykkes i sin IT-politikk er det nettopp fordi de har klart å få politikerne til å se sammenhengen mellom den generelle politiske utfordring og hva IT i bred forstand kan bidra med i denne sammenheng. Finland er et godt eksempel på dette, også et eksempel på at det ikke er en motsetning mellom det å satse på bred og god anvendelse av IT, og det å skape grunnlag for en konkurransedyktig nasjonal IT-industri. Finland har ikke bare skapt Nokia og Linux. Finland har skapt flere hundre IT-bedrifter i kjølvannet av sin styrke innen mobilkommunikasjon og programvareutvikling.

Det betyr ikke at fokus på rammebetingelser for IT-næringen ikke er viktig. Men det her rolleblandingen og samrøret kommer inn.

IKT-Norge har som sin rolle å fremme IT-næringens interesser, noe de gjør med stor dyktighet gjennom Per Morten Hoff. Det er deres rolle og deres formål, se Dette skal IKT-Norge arbeide for.

Abelia på sin side har et noe bredere nedslagfelt enn IKT-Norge ved at det også i tillegg til IT-næringen har forsknings- og undervisningsinstitusjoner som målgruppe, og legger større vekt på samspillet mellom næringen og forskningen.

Dataforeningen igjen har en annen rolle. De skal bidra til å styrke og heve medlemmenes faglige kompetanse innenfor sitt området, og til å utvikle Norge som konkurransedyktig IT-nasjon ved å øke forståelsen for verdien av anvendelse av teknologi, for metoder, verktøy og så videre. Midlet er nettverksbygging og faglige aktiviteter.

På visse områder er foreningene overlappende i IT-politiske saker, men de har forskjellig ståsted og rolle.

Dataforeningens unike bredde og størrelse i medlemsmassen (IT-næring, FoU, offentlig sektor, store brukerorganisasjoner, og ikke minst fagpersonell fra disse miljøene), er en styrke som nettverk og møteplass med stor grad av synergieffekt og erfaringsutveksling mellom utviklere, brukere og leverandører. Samtidig kan dette mangfoldet være en hemsko for å utarbeide et omforent IT-politisk budskap i forhold til mer homogene foreninger som IKT-Norge, som har langt færre medlemmer.

Men det er nettopp dette mangfoldet som har blitt en styrke for Dataforeningen. Foreningens rolle er å være katalysator for ulike IT-miljøer som ansporer til anvendelse av data for at vi skal bli en kunnskapsrik og konkurransedyktig IT-nasjon. Dette er foreningens unike styrke i dag, også i et IT-politisk perspektiv.

Landsmøtet i Dataforeningen i Stavanger

Det sies at de to foreningene har svært like formål. Da kan man umulig ha lest de respektive foreningenes formålsparagrafer. Det er greit nok å mene at en sammenslåing av de to foreningene er "strategisk" riktig. Men det er utillatelig ikke å peke på at en sammenslåing av formelle grunner vil kreve omfattende vedtektsendringer, og endringer i organisasjons- og beslutningsstruktur.

Foreningene har nemlig ulik formål, rolle, fokus, organisasjons- og beslutningsstruktur og inntekststrøm. Mens nesten 100 prosent av IKT-Norges inntekter kommer fra medlemsbedriftene, kommer bare 20 prosent av inntektene til Dataforeningen på denne måten. Hovedtyngden av inntektene kommer fra faglige aktiviteter initiert og drevet frem av faggrupper. Mens IKT-Norge er en topptung, bedriftsorientert og Oslo-sentrert organisasjonen med korte beslutningsveier, er Dataforeningen mer av en "grasrot"-bevegelse basert på frivillig dugnadsarbeid knyttet til lokale og sentrale fagmiljøer, drevet frem av faglige ildsjeler organisert gjennom distriktsforeninger.

Dette er blitt fremstilt som at Dataforeningen har en "tung" beslutningsstruktur. Ja, den har det. Men det er jo sprunget ut av nettopp ønsket om bredde og dybde i det faglige miljø, og bredest mulig geografiske dekning.

Forskjellen mellom de to foreningene kan kort oppsummeres slik: Dataforeningen kan ikke leve av IT-politiske uttalelser. IKT-Norge både kan – og må – det.

Hva skjer hvis de to foreningene ikke slår seg sammen? I verste fall risikerer Dataforeningen å miste noen store IT-leverandører som medlemmer. Det vil økonomisk sett være marginalt (6 til 7 prosent av den totale omsetning) for foreningens virksomhet.

Hva skjer hvis de to foreningene slår seg sammen?I verste fall vil det faglige miljøet – som står for 80 prosent av inntektene – ikke finne seg til rette i den nye organisasjonen og nedlegge sin virksomhet. Eller – mer sannsynlig – det vil bli etablert en ny Dataforening.

Dette siste vil være desto mer sannsynlig hvis det viser seg at sentrale IT-leverandører uansett forlater IKT-Norge, slik trenden nå er. De som blir igjen vil kunne synes at den faglige aktiviteten i form av konferanser, opplæring og så videre som foreningen driver, er i direkte konkurranse med IT-leverandørenes egen kurs- og konferansevirksomhet.

Uansett hvordan en snur og vender på det vil Dataforeningen tape på en sammenslåing.

Nå er det ikke slik at Dataforeningen skal vedta en sammenslåing eller ikke på Landsmøtet i Stavanger. De skal i beste fall vedta å utrede saken videre, for eventuelt vedtak på landsmøtet i 2005. Samtidig skal de sette i gang en strategiprosess.

Landsmøtet bør manne seg opp til å gjøre ting i riktig rekkefølge: Først strategiprosess som tar utgangspunkt i Dataforeningens situasjon, ikke IKT-Norge, og uten noen føringer av at en sammenslåing er svaret på et eventuelt (hvilket?) problem. Det kan heller ikke være i den påtroppende leders interesse – særlig siden han kommer fra IT-næringen – å ha denne usikkerhet hengende over seg og foreningen i ett år. Det lureste landsmøtet kan gjøre er å legge forslaget om videre separate forhandlinger parallelt med egen strategiprosess, død.

Dataforeningen har nemlig helt andre utfordringer enn utforming av IT-politiske synspunkter på vegne av IT-næringen: Rekrutteringen har stoppet opp, flere generasjoner av IT-folk har ikke engang hørt om Dataforeningen, og kurs- og konferansevirksomhet har blitt rammet av nedgangskonjunkturene.

Nå er landsmøtene i Dataforeningen normalt svært kjedelige begivenheter (jeg tenker på det offisielle programmet). Men det har vært to unntak. Landsmøtet i Tromsø i 1996 har vært nevnt. Det andre unntaket er Landsmøtet i Ålesund i 1988. Der ble til og med et benkeforslag på ny leder vedtatt, fordi Landsmøtet ikke var enig i den strategiske retningen foreningen beveget seg i.

Dataforeningens landsmøte i Stavanger om 14 dager kan derfor bli mer spennende enn vi tror.

(For nærmere innsyn i Dataforeningens historie og utvikling av IT-politikk, les gjerne min bok til Dataforeningens 50 års jubileum i fjor: 50 år – og bare begynnelsen (Cappelen Akademiske Forlag. Du får den billigst ved å bestille gjennom Dataforeningen).

    Les også:

Til toppen