Tidligere denne uken tillot jeg meg å kommentere Tele 2s nye kampanje der selskapet lover å være billigere enn Telenor, uansett hvilken pris Telenor setter på sine teletjenester.
Jeg antydet at dette villedet mer enn det veiledet så lenge Tele 2s uttalte målsetning med tiltaket var å skaffe forbrukerne lavere telefonkostnader. For så lenge sammenligningsgrunnlaget var Telenor, som ikke er billigst i dagens telemarkedet, så ville Tele 2 med dette bare fortelle at de var billigere enn Telenor - og ikke billigst.
Denne meningsytringen avstedkom to typer tilbakemeldinger.
Den ene fra teleaktører som mente de tilhørte gruppen "billigst", den andre fra telekunder som lurte på hvilke teleaktører som virkelig var billigst.
Med bakgrunn i dette skulle en kunne konkludere med at kundene som søker de billigste teleselskapene ennå ikke har funnet de, og at teleaktører som markedsfører seg som billigst ikke har nådd fram til kundene.
Jeg tror ikke det er så lett.
Privatkundene er i utgangspunktet ikke spesiellt attraktive kunder for teleoperatørene. Privatkunder som enkeltpersoner betyr ikke så spesielt mye for teleselskapene, de er tvert imot dyre å administrere i forhold til inntjeningen. Noe helt annet er det når de opptrer i flokk. Det er først da kostnadene ved å administrere en slik kundemasse nærmer seg en tilfredsstillende margin for operatørene.
Det er derfor Tele 2 og Enitel kjemper i markedet for å skaffe seg tilgang til flest mulig kunder. Jo flere kunder, jo høyere volum, jo lavere kostnader per kunde, og det betyr lavere kostnader og større overskudd som eierne kan ta i utbytte.
På den annen side samler kundene seg også i større grupper og tilbyr seg til den teleleverandøren som gir det beste tilbudet. Det beste eksemplet på dette er boligsamvirkene som i kraft av sin størrelse har fremforhandlet en svært gunstig rabattavtale hos den teleleverandøren som gav de laveste prisene. I dette tilfellet var det operatøren Telenor som inngikk en avtale med NBBL, OBOS og USBL . Denne avtalen ble først klaget inn til Konkurransetilsynet av Telenors konkurrenter, men etter noen måneders vurdering ble alle klagene avvist.
Bakgrunnen for dette var at det var forbrukerne som hadde innhentet tilbud i markedet. I kraft av sin størrelse - 330.000 husstander - representerer boligsamvirkene den største forbrukerenhet som så langt har fremforhandlet en slik avtale hos teleoperatører.
Det burde være mange flere som gjorde det samme.
Noen forsøker å tjene penger på dette også; Telegate, Coshopper og Norsk Familieøkonomi samler privatkunder i grupper og tjener penger på å videreformidle de beste teletilbudene de klarer å fremforhandle for sine privatkunder.
Forbrukerne utenfor boligsamvirkene kunne organisere seg som større innkjøpslag for teletjenester. For boligsamvirkene er i første rekke et byfenomen. I mer spred bebygde strøk burde andre organisasjoner ta seg av denne oppgaven, og endog kunne tjene penger på det.
Det mest nærliggende å tenke på er idrettslag, som tilhører en bevegelse med over en million medlemmer. Hvorfor samler ikke et idrettslag sine medlemmer bak et konkret tilbud til noen av aktørene i telemarkedet? (Kanskje idrettslag gjør det, men uten at jeg vet om det? Tips meg!)
Her kan en slå mange fluer i en smekk:
- lavere teleutgifter for medlemmene
- idrettslaget tar en liten prosentvis avgift som sin inntekt for å ha samlet forbrukerne
- behovet for pølseselgere går ned
- idrettslaget kan skaffe seg erfaring med å innhente lignende tilbud i andre bransjer til medlemmene
Teleoperatørene vil naturlig nok selv ha eierskap til sine kunder, det er det som gir størst overskudd. Om forbrukerne selv vet å ta initiativet, vil en selv kunne høste fruktene - i form av lavere priser - av det å eie sitt eget kundeforhold til en teleleverandør.
Det gir de aller laveste telekostnadene.
