Forrige uke ble datasentre for første gang et direkte mål i en krig. I den pågående konflikten mellom USA, Israel og Iran har iranske styrker angrepet datasentre i Gulfstatene med droner.
Målet har vært kommersielle datasentre tilknyttet amerikanske skytjenester. Resultatet var at millioner av mennesker over natten mistet tilgang til banktjenester, betalingstjenester og mobilapper. Krigen ble plutselig merkbar i hverdagen til sivile langt fra frontlinjen.
Hendelsen illustrerer en utvikling som også er relevant for Norge. I en mer urolig sikkerhetspolitisk tid handler nasjonal sikkerhet ikke bare om militær styrke, men også om kontroll over samfunnets kritiske funksjoner.
Et nytt risikobilde
Norge står i en mer alvorlig sikkerhetspolitisk situasjon enn på lenge. Etterretningstjenesten peker på Russland som den mest sentrale sikkerhetsutfordringen for Norge i en tid der krigen i Ukraina har skjerpet rivaliseringen mellom Russland og Vesten.
Samtidig bruker Kina økonomi, teknologi og kontroll over verdikjeder som strategiske virkemidler for å øke sin globale innflytelse.
I dette bildet er det én del av infrastrukturen som lenge har fått for lite oppmerksomhet i den offentlige debatten: Datasentrene.
De er ikke bare tekniske anlegg eller kommersielle bygg. De er produksjonssteder for banktjenester, skytjenester, offentlige systemer, mobilnett, logistikk og stadig større deler av totalforsvarets digitale grunnmur. Når samfunnet digitaliseres, flyttes også sårbarhetene dit.
Konsentrasjon gir sårbarhet
Nasjonl sikkerhetsmyndighet (NSM) advarte allerede i 2022 om at datasentre må forstås som en sentral del av nasjonal digital infrastruktur og beredskap. Siden den gang har utviklingen bare gjort denne analysen mer relevant. Norge har nå fått egen datasenterforskrift og registreringsplikt for operatører.
Samtidig viser oversikten fra Nkom at antall datasentre i Norge har økt betydelig.
Det er positivt at kapasiteten i Norge vokser. Men vekst alene gir ikke nødvendigvis økt sikkerhet. Den kan også skape nye konsentrasjonsrisikoer. Når stadig flere digitale tjenester produseres i et begrenset antall datasentre, kan konsekvensene bli store dersom ett av disse knutepunktene rammes.
Mål i moderne konflikt
Jo mer samfunnet samler kritiske funksjoner i et fåtall digitale knutepunkter, desto mer attraktive blir disse som mål for etterretning, sabotasje, cyberoperasjoner eller andre sammensatte trusler. I dagens sikkerhetspolitiske virkelighet er det ikke alltid nødvendig å angripe et land militært for å skape alvorlig uro. Det kan være nok å ramme strøm, elektronisk kommunikasjon, satellittjenester eller datasentre.
For Norge blir dette særlig relevant fordi vi samtidig står i et mer krevende geopolitisk landskap i nord. Svalbard og Arktis får økt strategisk betydning. Russland har fortsatt betydelige militære kapasiteter i våre nærområder, og stormaktsrivaliseringen gjør at også Norge må tenke i hele krisespekteret: fred, krise og krig.
Cyberdomenet gjør bildet enda mer komplisert. Operasjoner i det digitale rommet skjer ofte under terskelen for væpnet konflikt. De kan brukes til spionasje, påvirkning, kartlegging og posisjonering over tid. Nettopp derfor er de så effektive, fordi de skaper usikkerhet uten nødvendigvis å utløse en klar politisk eller militær respons.
Hva bør Norge gjøre?
Det Norge trenger nå, er ikke bare flere datasentre, men en tydeligere nasjonal strategi for hvilke funksjoner som må kunne leveres fra Norge, hvilke avhengigheter som er akseptable og hvor stor konsentrasjonsrisiko vi er villige til å leve med.
Redundans, geografisk spredning, kontroll over eierskap og bedre oversikt over avhengigheten mellom kraft, ekom og datasentre bør bli en langt tydeligere del av norsk beredskapstenkning.
Datasentre diskuteres ofte som næringspolitikk. I realiteten er de også sikkerhetspolitikk. Den digitale infrastrukturen vi bygger i fredstid er den samme infrastrukturen samfunnet må stole på når krisen oppstår.
Den store misforståelsen om datasentre
