Ingrid Fiskaa (SV) etterlyser en tydelig exit-strategi for å frigjøre oss fra de store amerikanske teknologileverandørene. Bekymringen er forståelig. Samtidig er utfordringen at vi må bygge digital robusthet uten å gjøre oss selv mindre effektive, mindre innovative og betydelig fattigere.
Digitalisering i offentlig og privat sektor handler i bunn og grunn om tre ting: Effektivisering, kostnadsreduksjon og bedre tjenester. I Norge er ikke dette et ideologisk prosjekt, men en nødvendighet for å sikre konkurransekraft og en demografisk nødvendighet.
Et eksempel er eldrebølgen. Ifølge framskrivninger fra Statistisk sentralbyrå vil forholdstallet mellom yrkesaktive og eldre falle betydelig de neste tiårene. Samtidig øker blant annet behovet for helse- og omsorgstjenester. Vi kan ikke «bemanne oss ut» av denne utfordringen. Vi må digitalisere oss ut av den.
Uslåelige stordriftsfordeler
Her spiller skytjenester, kunstig intelligens, dataanalyse og automatisering en avgjørende rolle. Nettopp derfor har globale leverandører som Microsoft, Amazon og Google fått en så sentral posisjon.
Deres stordriftsfordeler gjør at de kan levere sikkerhet, skalerbarhet og funksjonalitet til en kostnad ingen nasjonale alternativer realistisk kan matche.
Skyinfrastruktur er kapitalintensiv. Datasentre, global nettverkskapasitet, kontinuerlig sikkerhetsoppdatering og utvikling av nye tjenester krever investeringer i en størrelsesorden som små nasjoner ikke kan bære alene. Stordrift gir lavere enhetskostnader og raskere innovasjon.
Har Norge råd?
Å velge bort disse leverandørene av politiske grunner vil med stor sannsynlighet få betydelige konsekvenser. Kostnadene vil øke fordi vi mister stordriftsfordelene som gjør at globale aktører kan levere billigere og mer effektivt enn nasjonale alternativer.
Samtidig må vi forvente redusert funksjonalitet, ettersom de største plattformene tilbyr en bredde og modenhet som det vil ta lang tid å bygge opp selv.
Spørsmålet er om Norge, med økende krav til konkurransekraft, demografisk press og stramme offentlige budsjetter, har råd til høyere kostnader og lavere effektivitet.
SVs bekymring er legitim
Samtidig vil det være naivt å avfeie de geopolitiske bekymringene, særlig i lys av den mer uforutsigbare kursen USA har tatt. Økt bruk av handelspolitiske virkemidler, sterkere sikkerhetspolitisk rivalisering og en mer konfronterende linje overfor Europa, har gjort det tydelig at også teknologisektoren inngår i stormaktspolitikken. Teknologi, data og infrastruktur er ikke lenger nøytrale markeder. De er strategiske maktmidler.
Når amerikansk lovgivning gir amerikanske myndigheter vidtrekkende fullmakter over selskaper under deres jurisdiksjon, blir også europeiske lands digitale avhengighet et spørsmål om politisk risiko. Digitale tjenester og data i Norge kan i praksis bli påvirket av beslutninger tatt i Washington D.C., enten gjennom sanksjoner, eksportkontroller eller sikkerhetslovgivning.
I en slik situasjon handler ikke debatten om ideologi, men om beredskap i møte med en mer fragmentert og maktpolitisk verdensorden. Her er Fiskaas bekymring legitim. Kritisk infrastruktur og sensitive data må ikke være låst inne i løsninger vi ikke kan kontrollere eller forlate.
Alle data ikke like kritiske
Strategien Fiskaa etterlyser bør derfor bygge på noen grunnleggende prinsipper. Den må utformes slik at vi har handlefrihet dersom den sikkerhetspolitiske situasjonen forverres.
For det første må digital suverenitet forstås som risikostyring, ikke som et absolutt mål. Det handler ikke om å fjerne all avhengighet, men om å erkjenne den og redusere sårbarhet og konsekvenser når forutsetningene endres.
Dette krever differensiering. Ikke alle data og systemer er like kritiske. Noe er samfunnskritisk og skjermingsverdig. Annet er viktig, men utskiftbart. Mye er standardiserte IT-tjenester som med relativt lav risiko kan driftes på globale plattformer. Å kreve samme grad av suverenitet for alt er verken effektivt eller sikkert.
Ikke en løsning i normalsituasjon
For det andre må vi aktivt unngå teknologisk innlåsing ved å velge åpne standarder, sørge for dataportabilitet og stille krav som gjør oss mindre avhengige av en enkelt leverandør. Dette handler nettopp om å bevare handlingsrommet dersom rammevilkårene endres.
Vi må sikre - både kontraktsmessig og teknisk - mulighet til å migrere data og tjenester hvis situasjonen krever det. Strategien må ta høyde for at vi i dag kan leve godt med amerikanske leverandører, men at vi raskt må kunne flytte oss dersom geopolitikken skjerpes.
Samtidig må vi være ærlige på at en reell exit sannsynligvis vil innebære høyere kostnader og redusert funksjonalitet. Det er en pris vi eventuelt betaler når risikoen øker, ikke en løsning vi velger i normalsituasjon.
Digital suverenitet er viktig. Men digital selvskading er ikke en strategi.
Innlegget ble først publisert på LinkedIn.
Når allierte spionerer på hverandre
