− Først når kode bremser politikken, forstår politikerne verdien av smidighet

Steffen Sutorius' bønn til politikerne om mindre detaljstyring av IT-utviklingen, er et tegn i tiden og et tegn på manglende forståelse hos politikere rundt hvilke rammebetingelser som skal til for å styrke arbeidet med digital innovasjon.

Da den nye regjeringen viste seg ikke å inneholde en digitaliseringsminister, var det flere som reagerte.

Mye er sagt om det, men det virker i det minste å være et symptom på et mer underliggende problem - en manglende politisk forståelse for hvordan vi kan organisere offentlig sektor til å være responsive til økte krav, forventninger og muligheter for digital verdiskaping.

Artikkelen fortsetter etter annonsen

annonsørinnhold

Nye PC-er visker ut forskjellene mellom fysiske og virtuelle møter

Pandemien viste at det fint lar seg gjøre å være smidige dersom den politiske viljen er til stede.

Som NAV skriver selv: «Allerede elleve dager etter nedstengingen ble norske kommuner informert om at en ny digital løsning for å søke sosialhjelp ville være på plass i løpet av en uke eller to.»

Det er først når kode setter begrensninger for politikk, at politikerne virker å interessere seg for smidighet og evnen til å snu seg rundt raskt. Smidighet i forvaltningen gir smidighet for politikken. Det er kun flaks for Norge at NAV nylig hadde vært igjennom en enorm digital transformasjon som sannsynligvis gjorde dette mulig på så kort tid. Da Pensjonsreformen kom så kunne den ikke implementeres på flere år. Det samme var tilfellet med ny straffelov.

Det vi nå trenger mer av er den samme politiske viljen til å tilpasse hele offentlig sektor til å bli dyktige på digital produktutvikling.

Vi må komme neste krise/reform i forkant.

Fem konkrete råd

Jeg har tidligere skrevet om det økte fokuset på digitalisering i partienes programmer og etterlyst det første smidige partiet. Smidig er blitt et utvannet begrep og er langt fra dekkende for hva som må til, men det er et godt startpunkt for å øke kompetansen og
forståelsen.

For å komme enda et skritt nærmere, har jeg samlet en liste med helt konkrete råd til landets politikere:

1. Gi tydelige signaler til departementer og etater om at digitaliseringen av Norge skal være preget av kontinuerlig produktutvikling, gjerne basert på smidige prinsipper og
   tankesett. Prosjekter bør kun være et supplement, ikke hovedmediet, som den
   digitale innovasjonen skjer i.
2. Kvitt dere med statens prosjektmodell for IT-prosjekter og kall det heller FoU, så
   unngår dere IT-skandaler i samme slengen. Selv om det virker intuitivt riktig å
   kvalitetssikre prosjekter på forhånd, fungerer ikke det for digitaliseringsprosjekter.
   Som Sutorius helt korrekt påpeker, tar det fort opp mot tre år bare å få lov til å
   starte utviklingen. Heller enn å bruke ti millioner på kvalitetssikring, kan vi bruke ti
   millioner på å utvikle en prototyp. Og dersom prototypen feiler, så har vi lært noe.
   Dette er måten alle de beste digitale produktutviklingsvirksomhetene jobber med
   digital innovasjon på. Hvorfor skal norsk offentlig sektor være noe dårligere?
3. Tilpass andre støtteordninger tilsvarende,og sørg for dynamiske finansieringsordninger slik Sutorius foreslår i sitt innlegg, men sett en maksgrense for mengde dokumentasjon. De som skal tildele midler til initiativer, vil ha nok kompetanse og erfaring til å avgjøre hvilke initiativer som skaper verdi. Ja, vi må vite at vi bruker skattepenger på de riktige tingene, men i jakten på perfekt informasjon og kvalitetssikring sløses de samme skattekronene bort på dokumentasjonskrav og innleide konsulenter som skal svare dem ut.
4. Sekvenser tildelingene i minst to ledd. Først i en prototyp-fase, skaler senere
   opp initiativet når det er klart og når vi vet at løsningen er levedyktig og gir verdi.
   Bruk ressursene på verdiskapende arbeid.
5. Moderer drømmen om direkte gevinstuttak i kroner og øre av IT-prosjekter over driftsbevilgningen til etater. Vi kan ikke realisere årsverk uten å måle hva årsverkene bruker tid på, og det er helt umulig å spå størrelsen på dem. Dersom dere ønsker å måle hvor mange årsverk som realiseres, setter det i gang et intern kamp om ressurser, og dynamikken legger opp til taylorisme i måling og oppfølging av ansatte. Ønsker dere å ta ut effektiviseringsgevinster, er en midlertidig økning av ABE-reformen et bedre tiltak.

Disse tiltakene er noen skritt på veien mot et offentlig Norge som har rammebetingelser
tilpasset moderne digital utvikling.

Vi trenger flere skritt, og derfor trenger vi også modige ledende politikere med kompetanse
på digital utvikling, som kan peke ut en retning.

Les også

Store språkmodeller trenger mer enn åpne data for virkelig å forstå oss