Et godt arbeidsmiljø preges av samhandling: tillit, samarbeid på tvers av fagmiljø og felles mål. Samhandling er også bærebjelken i offentlig digitaliseringspolitikk. Hvordan kan digitaliseringspolitikk bli en fiende i stedet for et verktøy?
Teknologien setter premissene
I Digitaliseringsstrategien til staten og KS knyttes behovene for samhandling til tjenestegrensesnitt, deling av data og digitale økosystem. Dette er kjent stoff for mange.
For dem som er interessert i hvilken rolle organisatoriske og kulturelle utfordringer spiller i strategien, er stikkordet disrupsjon. Ny teknologi erstatter tradisjonelle løsninger, teknologien setter premissene. Alt annet kommer etterpå.
Denne tolkningen av hvordan nye digitale løsninger tvinger fram endringer i offentlig sektor passer, perfekt inn i en tidstypisk fortelling om hvordan samfunnsinstitusjonene må endre seg på teknologiens vilkår:
«Digital transformasjon betyr å endre de grunnleggende måtene virksomhetene løser oppgavene på ved hjelp av teknologi. Det innebærer at virksomhetene gjennomgår radikale endringer med mål om bedre brukeropplevelser og smartere og mer effektiv oppgaveløsning.» [1]
En bærekraftig fremtid er digital
Denne disrupsjonen – eller digitale transformasjonen som det gjerne kalles – forenkler mange typer arbeidsflyt. For eksempel kan oppgaver løses på chat, hvor det tidligere var nødvendig å gå via «linja», gjerne også med påfølgende møter.
Mindre byråkrati er positiv isolert sett. Men prosessen betyr også at maktstrukturer utfordres. Dermed skapes grunnlag for usikkerhet og konflikt.
Digitale syndebukker?
Utgangspunktet for uro er kanskje størst dersom transformasjonen ikke gir forventet nytteverdi. Større IT-budsjett eller økt utveksling av data skaper ikke nødvendigvis framskritt dersom endringene medfører flere problemer enn de løser.
Boken Syndebukken av den fransk-amerikanske akademikeren René Girard kan være et utgangspunkt for å forstå farene ved transformasjon.
Syndebukken ble første gang utgitt på norsk i 2020. Girards tanker om mimetisk begjær har senere blitt gjengitt i både bokform og i podkast.
Girard mener at vi alltid konkurrerer og kopierer hverandre i kampen om ting vi begjærer. Vi sosialiseres med andre ord inn i maktkamper om for eksempel innflytelse, makt og status.
Begjær har ikke alltid har negative konsekvenser, men når konflikt først oppstår, har den ifølge Girard en opprivende og negativ effekt på fellesskapet.
At intern politikk og maktkamper kan ta brodden av arbeidslyst og motivasjon, er lett å forstå. Derfor er det ikke overraskende at negative effekter av digitalisering skyves under teppet, selv om norsk arbeidsliv historisk sett har vært mer harmonisk enn i mange andre land.
For å finne en vei ut av sosiale konflikter, mener Girard at fellesskapet alltid tyr til en quick fix. Løsningen er en dypt rotfestet syndebukk-mekanisme.
Syndebukken er en person eller en gruppe mennesker som ikke bare ender opp med å bære skylden når sosial uro oppstår. Etter å ha blitt kollektivt straffet for sine «overskridelser», løftes syndebukken også opp og idealiseres for evnen til å forløse oss fra samme konflikt. Resultatet? Skyld på andre, og problemet er løst.
Hva kan vi lære av René Girard?
Det kan være fristende å gi teknologene skylden for at negative sider ved bruk av teknologi ikke gis nok oppmerksomhet. Men om noen har skyld, og denne skylden må fordeles, rammer kritikken trolig oss alle – som brukere, som konsumenter.
Bruk av digitale verktøy for oppgavestyring, chat, digitale tavler og informasjonsdeling har økt kraftig.
Særlige yngre ansatte driver utviklingsarbeid gjennom selvdigitalisering med et stort forbruk av applikasjoner underveis. I kjølvannet av denne utviklingen kan personer som er opptatt av kontinuitet og tradisjoner, føle seg oversett, tilsidesatt eller utdatert.
Om man skal unngå økt konflikt, er én mulighet å skylde på at verktøykassen har mangler, fremfor å løse den underliggende årsaken. Dårlige IT-verktøy har tross alt en enklere løsning enn om halvparten av de ansatte føler seg overkjørt og har mistet motivasjonen. Kanskje har applikasjonene derfor blitt siste versjon av den institusjonaliserte syndebukken?
Hvis programvaren blir en digital syndebukk, hvordan bør IT-folkene reagere?
Fordeler ved selvdigitalisering
Som Girard peker på, er syndebukken ikke nødvendigvis skyldig, heller tvert imot. Heller ikke på brukersiden bør man glemme at det ofte løser flere problemer å snakke sammen enn å shoppe nye tjenester på internett.
Selvdigitalisering har store fordeler ved at det ivaretar en motivasjon som finnes der allerede. Endringer som styres innenfra gir også brukerne større frihet, tempo og handlingsrom til å løse egne problemer. Forutsetningen er frihet under ansvar, og at «noen» sikrer et tilstrekkelig nivå av standardisering.
Med et slikt utgangspunkt blir rollen som teknolog annerledes. Det gir ingen mening å pushe digitale løsninger som skaper uro og konflikt. Særlig ikke dersom den «freshe» appen betyr en ekstra runde med fordeling av skyld og jakt på syndebukker senere.
For min egen del vil jeg derfor forsøke å trå varsomt. Å slutte å snakke om disrupsjon eller digital transformasjon virker som en god start. Selv om iveren etter å bryte med gamle og hierarkiske tradisjoner er enkelt å relatere seg til, er ikke svaret alltid full gass i alle retninger.
Ny teknologi gjør oss ikke nødvendigvis smartere, og definitivt ikke mer harmoniske. Om en konflikt oppstår i et nytt prosjekt, kan det derfor være nyttig å huske at også personer som ikke vet forskjell på no-code og low-code, kan være interessert i utvikling og strategi.
[1] Én digital offentlig sektor: Digitaliseringsstrategi for offentlig sektor 2019-2025, side 7-8.
Det er spesielt ein ting som skurrar i nasjonale trusselvurderingar
