Kunstig intelligens (KI) har allerede etablert seg som en sentral del av moderne forsvarsteknologi. Men fremtidens sikkerhet handler ikke bare om å utvikle stadig mer avanserte systemer, men like mye om hvordan de bygges, brukes og kontrolleres. Et avgjørende spørsmål er om vi skal basere oss på lukkede løsninger eller satse på transparent, regulert og europeisk forankret teknologi som vi faktisk kan forstå og kontrollere.
Forsvarsteknologi handler ikke bare om maskinvare og våpen, men også om dataanalyse, etterretningsevne, beslutningsstøtte og automatisert behandling av store datamengder. Når norske myndigheter og sikkerhetsaktører investerer i analysekapasitet, må det finnes en forståelse for hvilke prinsipper som skal styre utviklingen.
KI brukes til å strukturere ustrukturert informasjon og skape beslutningsgrunnlag, men den kan aldri erstatte mennesket som beslutningstaker. KI skal støtte oss, aldri ta over våre avgjørelser.
Et av de viktigste kravene i sikkerhetskritiske miljøer er at analysen er reproduserbar. I etterretningsarbeid er det ikke rom for at et system gir ulike svar på samme spørsmål. Analysen må være sporbar, konsekvent og mulig å verifisere.
To analytikere som bruker samme data, skal kunne komme frem til samme konklusjon, uavhengig av hvilken teknologi de bruker. KI skal bearbeide data, men ikke tolke virkeligheten – det er menneskets ansvar.
Et demokratisk spørsmål
Det pågår en global diskusjon om bruken av avanserte analyseplattformer hvor innsynet i systemets funksjon er begrenset. Problemet er ikke KI i seg selv, men når analyselogikken ikke kan granskes, ansvar ikke kan plasseres og personvernrisikoer forblir uklare. Når slike systemer brukes innen politi, forsvar eller samfunnskritiske virksomheter, handler det ikke bare om teknologi – det blir et demokratisk spørsmål.
Et tydelig eksempel er debatten om Palantir Technologies, et selskap som utvikler kraftfulle analyseplattformer for etterretningsarbeid. Systemene deres kan behandle enorme datamengder, men innsynet i hvordan de fungerer, er begrenset.
Dette har reist spørsmål om rettssikkerhet, personvern og ansvar. For land med høy tillit til institusjoner, som Norge, er dette særlig sensitivt. Den tilliten bygger også på at systemene som brukes i sikkerhetskritiske miljøer, faktisk kan forstås, tåler granskning og kan forklares.
Norsk sikkerhet
Å bygge og opprettholde egen forsvarsteknologi er imidlertid ikke bare et spørsmål om industripolitikk. Det er en strategisk nødvendighet for å sikre kontroll over kritiske funksjoner og redusere avhengigheten av utenlandske aktører.
Når utviklingen skjer utenfor Europa, risikerer vi å skape avhengigheter som kan true vår nasjonale sikkerhet. Derfor må Europa satse på å utvikle egen kapasitet – ikke for å stenge ute internasjonale partnere, men for å kunne forstå, granske og kontrollere teknologien som skal beskytte oss.
Samfunnets tillit bygger på sterke institusjoner og åpenhet. Teknologi som brukes i sikkerhets- og etterretningsarbeid, må følge de samme prinsippene: Transparens, ansvar og rettssikkerhet. EUs regelverk, som AI Act og personvernforordningen, er viktige steg, men disse prinsippene må gjennomsyre hele utviklingen av sikkerhetsteknologi.
Det er ikke bare avansert KI som avgjør fremtidens forsvar, men hvordan teknologien bygges. En vellykket fremtid krever at vi kombinerer avansert analysekapasitet med tydelige prinsipper for reproduserbarhet, sporbarhet og etisk design. Teknologien finnes allerede – spørsmålet er hvilke prinsipper vi velger å bygge den på.
KI vil være avgjørende for morgendagens sikkerhet, men uten transparens risikerer vi å undergrave det vernet vi søker. Fremtidens forsvar avgjøres ikke bare av kapasitet – det avgjøres av tilliten vi klarer å skape til teknologien som skal beskytte oss. Vi må velge prinsipper som bygger en bærekraftig, demokratisk og sikker fremtid.
Bygde KI-plattform på tre uker – lot den ta rektorsamtalene
