«Det er jo bare å putte fiberen i en maskin som gjør jobben.» Jeg har hørt varianter av den setningen flere ganger enn jeg kan telle, og hver gang minner den meg om hvor lite synlig dette faget egentlig er.
Maskinen gjør riktignok én ting godt. Den skjøter to fibre og forteller deg hvor bra det gikk. Men den sier ingenting om bøyeradiusen, om føringsveien tåler det som kommer, eller om anlegget rundt er bygget slik at det fortsatt er driftssikkert om ti år. Det er menneskets jobb.
Og mennesket gjør langt mer enn de fleste aner. Skjøten er bare ett punkt i en lang kjede. Noen har prosjektert anlegget, og ofte er den jobben skjøvet nedover til entreprenøren. Noen har gravd rørtraseen, blåst fiberen, skjøtet den og montert elektronikken. Noen har målt og inspisert.
Og skal du bygge eller feilsøke en -link, holder det ikke å skjøte fiberen riktig. Du må forstå hvorfor det optiske signal-til-støy-forholdet oppfører seg som det gjør, hvordan det henger sammen med bitfeilraten og hvilke målemetoder som fanger hvilke feil. Ulike feiltyper krever ulike instrumenter og ulik forståelse. Det grenser mot et eget fagfelt, og montøren i felt står midt i det.
En kjede av ferdigheter
Poenget er ikke at én person skal beherske alt dette til fulle. Poenget er at leddene henger sammen, og at en svikt ett sted forplanter seg videre uten at noen nødvendigvis ser hvor den kom fra. Faget er ikke én ferdighet. Det er en kjede, og den holder bare hvis noen forstår hvordan leddene griper inn i hverandre. Nettopp den forståelsen er vanskeligst å få øye på utenfra – og lettest å avfeie som «bare å putte fiberen i en maskin».
Her ligger et hull vi sjelden snakker om. Det finnes i dag ingenting som hindrer at den som utfører arbeid på samfunnskritisk infrastruktur, står helt uten fagkunnskap.
Ikke engang det som burde være inngangsterskelen. Det er ingen påstand om hvor ofte det skjer, bare en beskrivelse av hva regelverket tillater. Og det peker mot et virkemiddel som treffer der markedet ikke gjør det: Et krav til hvem som får utføre arbeidet.
Trenger fagbrev
Skal vi først ha et slikt krav, må det være fagbrev. Det er den eneste terskelen som er lik for alle og mulig å etterprøve. Telekommunikasjonsmontør er det åpenbare, det er fagbrevet som er laget for dette arbeidet, men også de elektrotekniske fagbrevene må kvalifisere, så en elektriker ikke blir uaktuell.
Kravet bør følge konsekvensen, ikke faget. Det er ikke gitt at en vanlig installasjon hjemme hos folk trenger et formelt kompetansekrav i det hele tatt. Men i kjernenettet og i annen samfunnskritisk infrastruktur, der en feil rammer langt flere enn kunden i andre enden, er det noe annet. Og der er fagbrevet gulvet, ikke taket. I den spisse enden holder det ikke alene.
Det kreves interesse for å forstå det man driver med, og et utdanningsløp eller sertifiseringer som bygger videre på fagbrevet. Der henger vi ikke med. En 18-åring rett ut fra videregående kan ikke forventes å forstå kompleksiteten i et moderne datasenteranlegg, og foreløpig er det ingen som har definert hvor den kunnskapen skal læres.
Grunnmuren er ikke med
Dette er ikke lenger bare et spørsmål om kvalitet. Robust digital infrastruktur er blitt et beredskapsspørsmål. Når noe svikter, er det ikke entreprenøren fra utlandet som rykker ut klokka tre om natta. Det er oss. Og da holder det ikke å få linken opp å gå igjen. Noen må forstå hvorfor den gikk ned. Ellers rettes symptomet, og feilen er tilbake om tre måneder.
Vi snakker mye om at Norge skal bli en datasenterdestinasjon i Norden, og vi bygger toppen i rekordfart. Grunnmuren, kompetansen som skal bære den, følger ikke med i samme tempo.
Vi snakker langt mindre om hvem som skal drifte den infrastrukturen i tiårene etterpå, og forstå den godt nok til å finne feilen når den svikter. Byggingen er over på noen år. Beredskapen skal vare resten av anleggets levetid.
Mange tiltak mot tjenestenektangrep er utdatert
