Mange har sett den norske dokumentarfilmen Ibelin fra 2024. Filmen forteller historien om Mats Steen, som levde et rikt digitalt liv gjennom videospillet World of Warcraft.
Til tross for at han led av Duchennes muskeldystrofi, som fører til gradvis svekkelse av musklene, fikk Mats venner over hele verden gjennom rollefiguren sin, Ibelin.
Vi har gjennomført en studie med deltakere i et annet univers: den virtuelle verdenen «Second Life». De kan fortelle om liknende opplevelser. Funnene viser at teknologi, når den er riktig tilrettelagt, kan åpne nye veier til fellesskap og deltakelse.
«Jeg har venner fra hele verden»
I studien har vi undersøkt hvordan 18 mennesker med funksjonsnedsettelser opplevde sosial inkludering gjennom «Second Life».
Deltakerne forteller om en følelse av tilhørighet, selvstendighet og sosial verdi, som mange av dem mangler i den fysiske verden.
«Jeg har hørselstap, og det er så mye lettere å kommunisere med folk i Second Life enn i det virkelige livet. Jeg har venner fra hele verden.»
En annen sier: «Dette er hjemmet mitt, mer enn de fire veggene av gips og tre som utgjør grensene for soverommet mitt».
Flere av deltakerne som vi intervjuet og observerte, opplevde at de kunne bevege seg fritt, uten å være hemmet av funksjonsnedsettelsene sine. Dermed kunne de delta i en rekke aktiviteter, uten de fysiske begrensningene og hindringene som den fysiske verdenen pålegger dem.
«I RL [Real Life] kan jeg ikke danse; her kan jeg danse med stjernene».
Fem digitale muligheter
Vi har funnet at teknologien gir fem muligheter som viser seg å være veldig viktige:
- Kommunikasjon: Å kunne uttrykke seg via tekst og avatarer, uavhengig av tale- eller hørselsvansker.
- Bevegelse: Å kunne delta i aktiviteter som dans og reiser, uten fysiske begrensninger.
- Tilpasning: Å kunne forme sin digitale identitet og velge hva man vil dele.
- Engasjement: Å kunne delta i sosiale aktiviteter og bygge relasjoner.
- Selvutfoldelse: Å kunne bidra til fellesskapet og oppleve mestring.
Mennesker med funksjonsnedsettelse trenger ikke medlidenhet, men hjelp til å oppdage og bruke teknologiens muligheter. Det er et ansvar som hviler på utviklere, helsepersonell, politikere og samfunnet som helhet.
Hvis vi mener alvor med å skape et inkluderende samfunn, må vi sørge for at teknologien ikke bare er tilgjengelig, men også mulig å bruke. For noen er den en vei ut av isolasjon. For andre er den en mulighet til å bli sett, hørt og verdsatt.
Hvordan kan teknologi bidra til å redusere utenforskap og fremme sosial deltakelse?
Det er et spørsmål vi må stille oss, ikke bare i møte med digitaliseringens muligheter, men også dens blindsoner.
En bro fra isolasjon til inkludering
Vi har utviklet en som viser hvordan teknologiske muligheter, sammen med tilrettelegging, kan føre til sosial inkludering.
Modellen kan være nyttig for utviklere, helsepersonell og beslutningstakere som ønsker å skape inkluderende digitale løsninger.
Med riktig støtte kan virtuelle verdener bli en bro fra isolasjon til inkludering og gi mennesker muligheten til å delta, bidra og føle seg som en del av samfunnet.
– Det var jeg som hacket skolesystemet
