DEBATT: Smarte byer og overvåkning

– I framtida vil de smarte innbyggerne bo i dumme byer


Den smarte byen innebærer å gi fra seg kontrollen over store store mengder data. Det er lettvint og genialt, men prisen kan bli høy.
Den smarte byen innebærer å gi fra seg kontrollen over store store mengder data. Det er lettvint og genialt, men prisen kan bli høy. (Illustrasjon: Elnur Amikishiyev/Colourbox)


  • Smarte byer

Dette debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Debattinnlegg kan sendes til tips@digi.no

Da en av Norges hemmelige tjenester for noen år siden skulle kvitte seg med en stor potteplante som stod i resepsjonsområdet ble den gitt bort til den første som meldte seg. Det tok ikke lang tid før det stod noen i portvakten for å hente den. La oss kalle ham «Jon» (i tilfelle han leser dette). Det ble delvis spøkefullt foreslått at planten skulle utstyres med noe som gjorde at omgivelsene kunne avlyttes etter at den var ute av huset.

The Thing

Henning Maagerud er teknolog. Han skriver kommentarer i Digi.no om personvern, sikkerhet og digital overvåkning.

Nå skal jo slike operasjoner være begrunnet i et behov og en lovhjemmel. Og for at det skulle vært verdt bryet måtte man løst problemet med energiforsyning og funnet en god måte å eksfiltrere informasjonen på. Men det meste kan løses. Et kjent eksempel er «The Thing», en kopi av USAs segl skåret ut i tre som den amerikanske ambassadøren til Moskva fikk som gave av sovjetiske pionerer i 1945. Seglet hang i biblioteket i ambassadørens residens frem til 1952 før det ble avslørt ved en tilfeldighet. Det hang helt synlig for alle i rommet, og inneholdt en passiv mikrofon som ble aktivert av et radiosignal fra utsiden av bygget. Uten å skru den fra hverandre var den kun mulig å spore når den var aktiv. Sovjetisk etterretning kunne altså avlytte rommet i syv år før den ble oppdaget.

Tredve år senere måtte amerikanerne rive mesteparten av sin nybyggede ambassade i Moskva før den var tatt i bruk, da det ble funnet så mye avlyttingsutstyr støpt inn i strukturen at de regnet det som umulig å finne og fjerne alt. Også i de norske ambassadene i Øst-Europa ble det under den kalde krigen funnet utallige mikrofoner installert av vertslandene. Det ble gjort funn i Praha, Budapest og Bucuresti.

Les også

Internet of Things

The Thing er en gammel operasjon, i regi av en avansert, statlig aktør. Teknologien har gjort enorme fremskritt siden den gang. Nå har vi «Internet of Things», eller IoT. Vi installerer selv frivillig «smarte» enheter som lekker informasjon i våre egne hjem og gir dem strøm og nett. Dette har gjort kompromittering av andres hjem til en lavterskelutfordring. Man behøver ikke lenger være en statlig aktør for å ta kontrollen over f.eks. belysning og fyring, eller å avlytte/avtitte omgivelsene.  

Slike enheter har ikke bare mikrofoner og kameraer, men kan også ha andre typer sensorer som måler puls, blodtrykk, oksygenopptak, posisjon og fart, og bæres rundt på kroppen. De er valgfrie å bruke, men det vil etter hvert bli svært vanskelig å stå mot å installere smarte enheter som faktisk gjør livene våre lettere og tryggere. Samfunnsøkonomisk er det store gevinster å hente, ved bruk av sensorer som melder ifra når de registrerer verdier som er utenfor normalen. Brukt på riktige måter kan disse teknologiene redde livet ditt.

Smarte byer?

«Smart cities» har de siste årene vært et stort satsingsområde blant forskningsmiljøer. EU bevilger milliarder av Euro til forskning på smarte byer i forskningsprogrammet Horizon Europe, motivert av fremskritt innenfor helse, transport og fornybar energi som del av det «grønne skiftet». Og smarte byer vil effektivisere transport, energiforbruk og -forsyning og byadministrasjon, det er det liten tvil om. I mange asiatiske byer tilbyr man gratis wi-fi, noe som også gir gode muligheter for overvåking av brukerne. Kina viser veien. Plasserer man sensorer i avløpsrørene i bygårder kan man finne ut om noen er smittet av COVID-19, og dermed gjøre mer målrettet testing og isolering. Som bonus kan man registrere hvem som bruker kokain. Selvkjørende biler har for lengst drept den første fotgjengeren.

Les også

Hvem er smartest?

Ideen ved smarte byer er basert på teknologiutvikling og deling av data fra styringssystemer, bygninger og enkeltpersoner. Baksiden av medaljen er mulighetene for overvåking og en voksende angrepsflate for dem som har onde hensikter, og store muligheter for rasering av privatliv og personvern. På papiret er det opp til den enkelte å delta, men i praksis er det neppe noen vei utenom. Press fra myndigheter, helsesektoren, banker, forsikringsselskaper, samfunn og omgivelser generelt blir vanskelig å motstå. Nordmenn har god råd og er nysgjerrige på teknologi, og Norge er ett av verdens mest digitaliserte land. Hvor mange er det i befolkningen som ikke har nettbank og Vipps? Har du prøvd å besøke en bankfilial i det siste? Vet du hvor din nærmeste er? Er du sikker på at den fremdeles er der?

Mulighetene for et analogt, frakoblet liv under radaren i fremtiden ser stadig mindre ut, dersom man ikke skal leve utelukkende av jorden. Og det er jo ikke så lett i en by. Teknologien kan man ikke stoppe, og da står man igjen med regulering som beskyttelse. Selv om du føler deg trygg på at bruken av informasjonen som samles inn om deg forvaltes og beskyttes godt av lovverk og myndigheter nå, er det jo ikke sikkert det forblir slik. Vi kan, enten ved valg eller på annet vis få en styringsform der myndighetene ønsker å bruke denne informasjonen på en mer offensiv måte.

Men hvem vil vel bo i en dum by? Det er kanskje de smarte innbyggerne? Som sår potteplantene sine selv?

Les også

Kommentarer (3)

Kommentarer (3)
Til toppen