Digi har i to ferske artikler vist hvordan offentlige innkjøpere ekskluderer bemanningsforetak fra konkurranser om konsulenttjenester. Begrunnelsen er regelverket for innleie av arbeidskraft.
Regelverk skal skape klarhet og forutsigbarhet. I stedet har de nye innleiereglene skapt forvirring og usikkerhet, både for innkjøpere og leverandører. Leverandører utestenges på feil grunnlag, og innkjøperne står igjen med risikoen for lovbrudd.
Et eksempel: Mange tillater innleie kun fra leverandører som fremstår som «produksjonsbedrifter». Disse er unntatt fra flere krav som gjelder bemanningsforetak. Problemet er at det ikke finnes noen god måte å avgjøre hvem som reelt sett er en produksjonsbedrift. I realiteten har mange av disse leverandørene helt lik struktur og leveranse som bemanningsforetakene de konkurrerer mot.
– Kan stille spørsmål ved om de store konsulenthusene følger loven
Lovens formål undergraves
Arbeidstilsynet har også nylig uttalt at det kan være lov å leie inn fra en produksjonsbedrift etter § 14-13 i arbeidsmiljøloven, dersom man ikke har hjemmel etter § 14-12.
Det kan ikke være riktig. Det å skifte hjemmel for å oppnå det samme resultatet, er en omgåelse av formålet med regelverket.
Formålet bak § 14-13 er nemlig noe helt annet: Å gi virksomheter som ikke driver med utleie, mulighet til å bruke egne fast ansatte i perioder med lav aktivitet. Det er ikke en generell adgang til å dekke innleiebehov hos kunde. Dessuten gir det den utleide et betydelig svakere arbeidsrettslig vern.
Etterlevelse straffes
Resultatet er et kunstig og konkurransevridende skille: Leverandører som registrerer seg som bemanningsforetak og følger regelverket, risikerer å bli ekskludert. Samtidig kan andre leverandører med tilnærmet lik struktur slippe til, fordi de har unnlatt å registrere seg.
Det er ikke slik rettferdig konkurranse skal fungere, og heller ikke slik arbeidsmiljøloven er ment å fungere.
Enkelte offentlige innkjøpere har nylig åpnet for at bemanningsforetak kan bruke underleverandører, så lenge disse selv oppfyller kravene i arbeidsmiljøloven. Det er et positivt skritt i retning av bedre samsvar med regelverkets struktur og virkeligheten i markedet.
Samtidig ser vi at mange fortsatt ikke tillater bruk av underleverandører, særlig når det gjelder produksjonsvirksomheter. Dette har skapt et landskap preget av ulik praksis og uforutsigbare tolkninger.
Resultatet er at aktører behandles ulikt – ikke på grunnlag av hva de leverer, men hvordan de klassifiseres. Det bidrar til rettsusikkerhet og konkurransevridning.
Entreprise vs. innleie
På toppen av det hele har Oslo tingrett i en fersk dom konkludert med at den lovfestede grensedragningen mellom entreprise og innleie nå skal tolkes strengere enn før.
Det nye regelverket er ikke bare en kodifisering av tidligere rett, men en innstramming av adgangen til innleie, noe retten fastslår uttrykkelig.
I praksis betyr det at flere kontraktsforhold som tidligere ble ansett som entreprise, nå vil måtte vurderes som innleie, med alt det innebærer av plikter og risiko for innkjøperne.
Innleieregler uten treffsikkerhet
Jeg mener det er på høy tid å erkjenne at dagens innleieregelverk, særlig slik det brukes i konsulentmarkedet, ikke er tilpasset den virkeligheten det skal regulere.
Regelverket er laget for å beskytte arbeidstakere i midlertidige eller utsatte arbeidsforhold, ikke for å regulere forholdet mellom profesjonelle virksomheter med egne ansatte, høy kompetanse og likeverdig forhandlingsposisjon.
Konsulentmarkedet har i mange år fungert godt, med høy kompetanse, tydelige roller og velfungerende leveranser. Det har vært lite konflikter og partene har hatt felles forståelse av hvordan konsulenttjenester skal organiseres.
Har ikke løst noe
Det nye regelverket har ikke løst noe. Det har derimot skapt usikkerhet, forskjellsbehandling og et voksende behov for juridiske avklaringer, i et marked som tidligere fungerte utmerket. Ingen synes helt å vite hva som egentlig er problemet dette regelverket skal løse.
Hvis det egentlige målet er å redusere konsulentavhengighet i offentlig sektor, må det skje gjennom budsjetter, rekruttering og strategi, ikke ved å presse et innleieregelverk ned over konsulentbransjen som ikke er laget for å håndtere den virkeligheten vi har.
Det er dårlig styring – og dårlig rettspolitikk.
Varsler vedtak mot PIT etter e-post-snoking
