Kunstig intelligens (KI) krever en sterkere teknisk grunnmur, som Silvija Seres og Jonas Helgemo ganske riktig skriver. De mener KI kan skape kognitiv gjeld, der menneskene gradvis mister forståelsen av hvordan systemet er bygget, uten å forklare hvem disse menneskene er, eller hvorfor akkurat de taper den.
Jeg mener svaret ligger i grunnmuren de selv etterlyser: Den bygges og vedlikeholdes av arkitekter, og de formes ikke av seg selv.
Læringsstigen forsvinner
En studie fra Stanford, basert på lønnsdata for millioner amerikanske arbeidstakere, viser at sysselsettingen blant 22–25-åringer i de mest KI-eksponerte yrkene har falt 16 prosent siden 2022, justert for selskapsspesifikke sjokk, mens sysselsettingen blant erfarne kolleger i samme yrker har holdt seg stabil. Jeg leser det som et varsel om noe større enn et vanskeligere arbeidsmarked for nyutdannede.
En fagfellevurdert studie fra Seoul National University, akseptert til konferansen AIES 2026, forklarer mekanismen. Generativ KI tar ikke bare enkeltoppgaver, den absorberer selve læringsstigen: Feilrettingen og rutinekodingen juniorer lærte arkitekturforståelse gjennom.
Jeg finner det mer treffende enn en vag bekymring om at noen mister oversikten, studien kaller det tap av produktivt strev, samme type erfaring håndverkere i ethvert fag bygger mestring gjennom.
Et svakt norsk tegn
Jeg forstår frustrasjonen blant nyutdannede som gjør alt riktig, og likevel møter et trangere nåløye enn de noen år eldre kollegene gjorde. Jeg har selv sett yngre utviklere bygge arkitekturforståelse ved å rydde opp i andres feil og lese kode de først syntes var kjedelig. Fjerner vi den øvelsen, fjerner vi også stedet der morgendagens arkitekter dannes.
Teknas arbeidsmarkedsundersøkelse for 2025 viser at 88 prosent av nyutdannede teknologer var i jobb fem måneder etter studieslutt, ned fra 91 prosent i 2024, de svakeste tallene siden 2016. Jeg vet ikke om dette skyldes KI, Tekna sier ikke det selv. Men det er en type tidlig signal jeg tror norske virksomheter bør undersøke, før monsteret eventuelt befester seg her også.
Hvem tar regningen?
Jeg medgir at dette ikke er en ny risiko oppfunnet av KI alene, kompilatorer og søkemotorer har også fjernet strev uten å utrydde arkitekturkompetanse.
Forskjellen er at de fjernet friksjon rundt oppgaven, mens KI tar bort selve oppgaven juniorer lærte av. Gevinsten fordeles dessuten skjevt: Bedriftene sparer lønnskostnader nå, seniorarkitekter blir mer etterspurt, mens de som skulle avløse dem om ti år, ikke får sjansen.
BCGs gjennomgang av over 1250 selskaper i 2025 avdekker at de fleste mangler en bevisst arkitekturstrategi for KI og bare samler på spredte enkeltløsninger. Grunnmuren Seres og Helgemo etterlyser, krever derfor, mener jeg, mer enn bedre teknisk plattform. Den forutsetter et bevisst valg om hvilke oppgaver mennesker fortsatt skal løse, selv når KI er raskere, nettopp for at noen skal lære seg å forstå helheten.
Jeg foreslår at virksomhetene og utdanning sammen definerer hvilke oppgaver som holdes av til juniorer uansett KI-kapasitet, slik turnusleger fortsatt setter kanyler selv om en robot kunne gjort det raskere. Gjør vi ikke det valget nå, forstår vi kanskje grunnmuren enda dårligere om ti år enn i dag.
Hva skjer når KI blir vår nye favoritt-kollega?
