Skoler, kommuner, sykehus og bedrifter er avhengige av digitale tjenester for å levere det som før var papir, telefon og fysisk oppmøte.
Det er også grunnen til at digital suverenitet har blitt et tema nå. Vi lever i en tid preget av mer geopolitisk uro og større oppmerksomhet om hvem som faktisk har kontroll over data og systemer. Datatilsynets direktør, Line Coll, har advart mot ukritisk bruk av skytjenester der man ikke har kontroll på rammevilkårene. Teknologiforsker Inga Strümke har pekt på en mer jordnær konsekvens: Når grunnleggende digitale tjenester svikter eller blir utilgjengelige, kan en organisasjon miste helt sentrale funksjoner på kort tid.
Mange virksomheter har samlet store deler av den digitale hverdagen hos noen få, svært store teknologileverandører, uten at de nødvendigvis har reell digital suverenitet. De fleste beslutningstakere har fått med seg dette. Likevel stopper diskusjonen ofte ved erkjennelsen. Den går sjelden videre til spørsmålet: Hvor skal vi begynne, på en realistisk måte, for å redusere avhengigheten og få mer handlingsrom?
På norsk jord
En del av forklaringen ligger i hvordan vi snakker om suverenitet. Begrepet blir ofte gjort om til et spørsmål om lagringssted. «På norsk jord» kan høres ut som et ferdig svar. For noen typer data er plassering viktig. For styring og beredskap er det bare én del av bildet.
Reell kontroll avgjøres av mer enn et punkt på kartet. Den avgjøres av tre lag som må henge sammen i praksis. Først av regelverket som data og systemer faktisk er underlagt når det oppstår konflikt, krav om innsyn eller pålegg. Deretter av teknologien som styrer plattformen (tilgangsstyring, administrasjonsverktøy og driftsplattform). Til slutt av driften: Hvem som sitter med nøklene og håndterer hendelser når det haster, og hvilken jurisdiksjon dette skjer under.
Når disse lagene peker i samme retning, får virksomheten handlingsrom. Når de peker i ulike retninger, oppstår et gap mellom tryggheten i planene og virkeligheten i driften.
I praksis bygger avhengighet seg ofte opp i noen få områder mange tar for gitt i hverdagen: Sky og infrastruktur, samhandlingsverktøy og innlogging. Det er også her mange tror alternativer ikke finnes, eller at de ikke er modne nok. Alternativer finnes. De blir gjennomførbare først når man bryter opp problemet i mindre, konkrete valg.
Det finnes også eksempler i Europa på at store offentlige miljøer faktisk endrer kurs i praksis for å redusere avhengighet og få mer kontroll. I den tyske delstaten Schleswig-Holstein pågår en stor overgang til åpne alternativer i offentlig sektor.
En digital plan B
For de fleste handler dette ikke om å bytte ut alt på én gang. Det handler om å ha en digital plan B for de mest kritiske funksjonene. Akkurat som husholdninger anbefales å ha et beredskapslager, bør virksomheter kunne svare på hva de gjør dersom en viktig leveranse endrer vilkår, blir utilgjengelig eller må håndteres på en annen måte enn i dag.
En gjennomførbar vei starter med å gjøre avhengigheten konkret i egen organisasjon. En strukturert kartlegging, gjerne som en selvevaluering, kan gi et felles utgangspunkt for ledelse og fagmiljø: Hva som faktisk er kritisk, hva som er flyttbart, og hva som bør tas først. Derfra blir det mulig å prioritere et første steg som gir stor effekt og liten uro i hverdagen.
For mange ligger slike første grep i det tekniske motorrommet, som databaser og plattformtjenester, fordi det gir mer styring uten at hele organisasjonen må endre arbeidshverdagen. Andre bør starte med identitet og tilgang, eller samhandlingsverktøy, fordi det er der avhengigheten merkes mest. Poenget er det samme: Når man deler opp problemet, blir reisen mulig.
Norge, med høy digitalisering og store samfunnsfunksjoner som avhenger av stabil drift, har mye å tjene på å gjøre dette på en moden og praktisk måte. Digital suverenitet handler i bunn og grunn om ansvar. Vi trenger en praktisk vei fra erkjennelse til gjennomføring. Den bør starte med en digital plan B for de mest kritiske funksjonene.
Når IT blir dårligere med vilje
