Kommunene skal beskytte sensitive data, håndtere cyberangrep, drifte kritiske systemer og sørge for at ansatte får gjort jobben sin.
I en sak i Digi beskriver IT-lederen i Sørreisa en avdeling på tre personer. De tre skal kunne håndtere nettverk, sikkerhet, support, serverdrift og en lang rekke fagsystemer. Samtidig opplever kommunen å betale forholdsmessig mer for enkelte lisenser enn større virksomheter.
Sørreisa er ikke alene. Dette er hverdagen i mange norske kommuner.
Det er lett å konkludere med at svaret er større enheter og mer sentralisering. Noe må utvilsomt løses i fellesskap. Kommuner bør samarbeide mer om anskaffelser, sikkerhet, beredskap og digitale plattformer. Staten må også bidra til felles standarder og infrastruktur.
Men vi bør være varsomme med å gjøre sentralisering til svaret på alt. Digitale tjenester skal fungere lokalt, i kommunen, på skolen, i helse- og omsorgstjenesten og ute hos den enkelte ansatte. Da har nærhet fortsatt stor verdi.
Ingen kan kunne alt
Den største utfordringen er ikke at medarbeiderne i små IT-avdelinger mangler kompetanse. Tvert imot møter vi mange svært dyktige fagpersoner som har en imponerende bredde og en sterk ansvarsfølelse.
Problemet er at oppgaven har blitt for stor til at noen få mennesker kan dekke hele bredden alene.
Det digitale trusselbildet utvikler seg kontinuerlig. Teknologien blir mer spesialisert, regelverket mer omfattende og avhengigheten av digitale tjenester større. Samtidig skal kommunen følge opp stadig flere systemer og leverandører.
Ingen enkeltperson kan være spesialist på sikkerhet, sky, nettverk, beredskap, personvern, lisensiering og alle kommunens fagsystemer samtidig. Det ville vi heller ikke forventet i en stor virksomhet. Likevel er det i praksis ofte forventningen som stilles til små kommunale IT-miljøer.
Det skaper en sårbarhet som ikke løses ved å be de ansatte løpe enda fortere.
Kompetansen må deles
En del av svaret ligger i å organisere kompetansen annerledes.
En kommune trenger ikke å ha alle spesialistene ansatt selv. Men den må ha tilgang til dem når behovet oppstår. Det kan skje gjennom interkommunale samarbeid, nasjonale fagmiljøer eller leverandører som kombinerer lokal tilstedeværelse med kompetanse på tvers av geografi.
Denne modellen kjenner vi godt fra vår egen virksomhet. Vi er til stede fra Svalbard i nord til Kristiansand i sør, men det betyr ikke at de lokale miljøene står alene. De kan trekke på spesialister og fagmiljøer på tvers av landet når en hendelse oppstår eller en krevende problemstilling skal løses for en kunde.
Poenget er ikke at alle kommuner skal velge en bestemt leverandørmodell. Poenget er at geografisk nærhet og tilgang til tung fagkompetanse ikke behøver å være motsetninger.
Den lokale IT-medarbeideren kjenner kommunen, menneskene, systemene og konsekvensene dersom noe stopper. Spesialisten kan bidra med dybdekunnskap innenfor et bestemt område. Begge deler er nødvendig.
Må ta ansvar
KS peker på en kunnskapsmessig ulikhet mellom leverandør og kunde. Når kommunene ikke har kapasitet til å vurdere alle tekniske og kommersielle konsekvenser, får leverandørene stor innflytelse over både behovsbeskrivelsen og løsningen.
Vi må gjøre det enklere å forstå for kommuner og andre kunder hva de kjøper, hva det koster og hvilke bindinger som følger med. Avtaler og tjenester bør være oversiktlige, sammenlignbare og mulige å komme seg ut av. Åpne standarder, gode integrasjoner og reelle byttemuligheter må bli normalen, ikke noe kunden må kjempe for.
Mindre kommuner er definitivt ikke mindre interessante kunder. De har kanskje færre brukere, men oppgavene de løser er like viktige.
Et digitalt angrep eller langvarig driftsavbrudd blir ikke mindre alvorlig fordi kommunen har 3500 og ikke 350.000 innbyggere.
Bransjen må derfor utvikle leveransemodeller som gjør moderne sikkerhet og kompetanse tilgjengelig også for mindre virksomheter. Det kan ikke være slik at de som har færrest ressurser, samtidig får de høyeste enhetsprisene og den svakeste leveransen og oppfølgingen.
Et spørsmål om beredskap
Dette handler til syvende og sist om mer enn effektiv IT-drift. Det handler om nasjonal beredskap.
Kommunene forvalter tjenester samfunnet er avhengig av hver eneste dag. Når den digitale infrastrukturen svikter, rammes ikke et abstrakt datasystem. Det rammer innbyggerne, ansatte og lokale virksomheter.
Norge er et langstrakt land med mange små kommuner. Det kommer ikke til å endre seg. Ambisjonen kan derfor ikke være at hver kommune skal bygge opp alle fagmiljøene selv. Ambisjonen må være at alle kommuner får tilgang til den kompetansen de trenger, uavhengig av størrelse og postnummer.
Det krever mer samarbeid mellom kommuner, tydeligere nasjonal samordning og leverandører som tar ansvar for hele landet.
Små kommuner skal ikke måtte velge mellom lokal nærhet og tung fagkompetanse. De trenger og skal få begge deler.
Datasentre: Når de enorme maskinhallene først er i drift, er det ikke mange jobber igjen
