Når kunstig intelligens skriver stadig mer av koden, blir spørsmålet ikke lenger hvem som kan programmere. Spørsmålet er hvem som skal definere utviklerprofesjonen.
I et tempo vi knapt har sett tidligere utfordrer kunstig intelligens ikke bare hvordan utviklere arbeider, men også hvilke oppgaver, hvilket ansvar og hvilken kompetanse utviklerprofesjonen skal bygge på.
Hvis vi ikke definerer utviklerprofesjonen selv, vil andre gjøre det for oss.
Etter mer enn 20 år i IT-bransjen har jeg arbeidet tett på utvikling, drift, digital støtte og yrkesfaglig opplæring. Likevel opplever jeg at vi langt oftere diskuterer teknologi, rammeverk og programmeringsspråk enn hvordan vi ønsker at profesjonene våre skal utvikle seg.
Den egentlige verdien
KI kan allerede produsere kode, tester, dokumentasjon og forslag til arkitektur. Det betyr ikke nødvendigvis at vi trenger færre utviklere, men at vi må bli tydeligere på hva utviklerens egentlige verdi er.
Er utvikleren først og fremst en som produserer kode – eller en profesjonsutøver som tar ansvar for sikre, robuste og brukerorienterte løsninger?
La oss forestille oss at en teknologileverandør en dag garanterer at løsningene følger beste praksis, oppfyller lovpålagte krav og tar det økonomiske ansvaret dersom teknologien svikter.
Hva er det da samfunnet fortsatt trenger utviklerprofesjonen for?
En språkmodell kan kanskje skrive koden. Men den kan ikke forstå at den beste løsningen noen ganger er å la være å utvikle en løsning. Den kan ikke stå til ansvar når beslutninger viser seg å være feil, eller bære det menneskelige ansvaret når konsekvensene rammer.
Det handler om tillit
I profesjonsforskningen beskrives profesjoner som yrker som bygger på spesialisert kunnskap, faglig skjønn, etisk ansvar og tillit.
En IT-utvikler må kunne si nei til løsninger som svekker personvernet, stanse alvorlige sikkerhetsfeil og forklare konsekvenser slik at ledelsen kan ta gode beslutninger. Dette handler ikke først og fremst om kode, men om tillit. Det er nettopp denne tilliten som gjør utvikling til en
profesjon – ikke bare et håndverk.
Mange veier inn
Markedet er ofte svært godt til å finne mennesker som skaper verdi. Men profesjoner utvikles ikke av markedet alene. De utvikles gjennom et samspill mellom utdanning, arbeidsliv, forskning, fagmiljøer og samfunnet.
De trenger også et felles språk for hva som utgjør grunnleggende profesjonskompetanse.
Læreplanen beskriver ikke alt en utvikler skal kunne gjennom et helt yrkesliv. Den beskriver den grunnleggende profesjonskompetansen samfunnet forventer av en nyutdannet fagarbeider.
Faglig råd for informasjonsteknologi og medieproduksjon har pekt på at læreplanen bør styrkes, blant annet innen kunstig intelligens. Det viser at profesjonskompetanse aldri kan være statisk. Den må utvikles kontinuerlig – på samme måte som profesjonen selv.
Fagbrev, bachelor, master og erfaring er ulike veier inn. Målet er det samme: Å utvikle profesjonskompetansen samfunnet trenger for å kunne ha tillit til dem som utvikler våre digitale tjenester.
Vi må definere fremtiden
Den viktigste diskusjonen handler kanskje ikke om hvilken utdanning som er best, men om hvem som skal definere utviklerprofesjonen.
Det kan bli et konkurransefortrinn for Norge dersom vi klarer å utvikle profesjonen minst like raskt som teknologien. Men bare dersom IT-bransjen kjenner til det, utfordrer det og bidrar til å videreutvikle det.
Hvis vi ikke gjør det i fellesskap, er det en reell mulighet for at utviklerrollen gradvis blir definert av teknologileverandørene.
Den debatten bør vi starte nå. For spørsmålet er ikke om utviklerprofesjonen kommer til å endre seg, men hvem som skal definere hva den skal bli.
IT-sikkerhet: Vi står midt i en storm
