Stadig flere tekster høres gode ut. Jobbsøknader blir bedre formulert, rapporter blir ryddigere, og saksbehandling blir mer profesjonell.
Kunstig intelligens (KI) kan hjelpe både enkeltpersoner og virksomheter med å formulere seg klarere. Den kan gjøre kommunikasjon enklere, raskere og mer tilgjengelig. Mange vil kunne uttrykke seg bedre enn før.
Men det finnes også en risiko vi kanskje snakker for lite om: Når alle tekster kan bli språklig gode, blir det vanskeligere å vite hvilke tekster som faktisk er godt tenkt. Da blir kvalitetssikring ikke bare et spørsmål om språk, men om premisser, kilder og ansvar.
Språk som bevis
Vi har lenge brukt språk som tegn på forståelse. En klar tekst kunne tyde på at forfatteren hadde forstått stoffet. En ryddig argumentasjon kunne tyde på at noen hadde tenkt seg om. En presis formulering kunne gi inntrykk av faglig kontroll.
Slik er det ikke nødvendigvis lenger.
KI kan gi svake poenger en sterk språkdrakt. Den kan gjøre uklare tanker mer elegante. Den kan få usikre vurderinger til å høres gjennomtenkte ut. Den kan pakke manglende kunnskap inn i formuleringer som virker balanserte, nøkterne og profesjonelle.
Overbevisende feil
Problemet er ikke bare at KI kan ta feil. Det vet de aller fleste. Problemet er at KI kan ta feil på en overbevisende måte.
En tekst kan høres klok ut uten å være det. Den kan fremstå saklig, men likevel utelate viktige forhold. Den kan bruke begreper som virker nøytrale, men som styrer leseren i en bestemt retning. Den kan gi inntrykk av oversikt, uten at den egentlig har fanget hva saken handler om.
Spørsmålet blir ikke bare om en tekst er skrevet av et menneske eller en maskin. Spørsmålet blir hvem som tar ansvar for det teksten sier.
Ansvar i praksis
En virksomhet kan ikke skyve ansvaret over på språkmodellen. Dersom KI brukes til kundesvar, vedtak, rapporter eller beslutningsgrunnlag, er det fortsatt virksomheten som må stå inne for innholdet.
Dette gjelder også offentlige etater som skal forklare rettigheter, regler og vedtak, særlig når tekstene brukes i møte med innbyggere eller som grunnlag for beslutninger.
Dette gjelder alle som må skille mellom god formulering og god dømmekraft.
Tydeligere ansvar
Når språket blir mer polert, må ansvaret bli tydeligere.
Derfor trenger vi ikke bare nye KI-verktøy, men også bedre rutiner for ansvar og kontroll.
Det betyr ikke at vi skal mistro alt som er skrevet med KI. Det betyr heller ikke at KI bør holdes ute fra skriving, skole, arbeidsliv eller forvaltning. Brukt klokt kan teknologien være et nyttig hjelpemiddel.
Et språkfilter
Men KI må ikke bli et språkfilter som gjør alle vurderinger glattere enn de egentlig er.
Dette er særlig viktig fordi KI ofte belønner det som ligner etablerte mønstre. Den skriver gjerne slik gode tekster pleier å høres ut. Den kan etterligne saklighet, balanse og oversikt. Men etterligning er ikke det samme som innsikt.
Derfor må vi ikke bare lære å bruke KI. Vi må også lære å vurdere innholdet og konklusjonene.
Kontrollspørsmål
Virksomheter som bruker KI til tekst, bør derfor stille noen enkle kontrollspørsmål: Hvem har godkjent innholdet? Hvilke kilder bygger teksten på? Hva er utelatt? Er teksten bare språklig god, eller er vurderingen også god?
KI kan gjøre språket penere. Men i virksomheter, forvaltning og offentlighet er det fortsatt mennesker som må stå ansvarlige for innholdet.
Hva gjør vi neste gang USA lukker KI-døren?