Noarks rolle har vært diskutert til det kjedsommelige så lenge jeg har jobbet med dette fagfeltet. Jeg har tidligere skrevet i Digi om en mulig utfasing av .
Fra Riksarkivet snakkes det nå om at standarden skal videreutvikles, noe som er nye toner etter det svært lite gjennomtenkte prosjektet med å avvikle den i 2021 uten å erstatte den med noe alternativ.
Nå har man bestemt at den skal fornyes og forbedres. Her snakkes det dessverre bare om enkle forbedringer, og det er jeg redd for nok en gang ikke vil være nok. Standarden oppleves rigid og arkaisk, og mange sliter med å forstå relevansen.
En standard for metadata
Likevel er det min påstand at Noark kan ha en fremtid, ikke som en arkivstandard, men som en standard for metadata ved deling av hendelsesbaserte data (records) på tvers av systemer og løsninger.
Hvorfor det? Jeg har de siste årene jobbet med integrering av fagsystemer mot Noark-kjerne, og etter nærmere 60 systemer har jeg fortsatt til gode å finne noen som ikke passer helt eller delvis inn i rammen.
Både nasjonalt og internasjonalt er denne typen systemer forbløffende like. Dette gjelder alt fra elektroniske pasientjournaler til byggesaksystemer, fra CRM-systemer til hendelseslogger. Det samme kan man si om migrerte systemer, i 95 prosent av tilfellene passer alle sammen, om enn på en til tider keitete måte.
Noark har fire definerte objekter, som i en eller annen variant går igjen i alle systemer:
- Mappe (sakskonsept/folder)
- Klassering (typifisering, objekter, funksjoner, metadata)
- Registrering (hendelse, aktivitet)
- Part (eierskap, tilhørighet)
Alle objektene inneholder tidsstempel, samt metadata som logger autentisitet.
Det som gjør standarden stivbeint, er blant annet obligatoriske metadata som henger igjen fra saksbehandling på 90-tallet, samt avhengigheter fra 90-tallets såkalte «sakarkivsystemer»
Seks enkle løsninger
Med utviklingen av fiks-plattformen, selv om den er en fersk standard og fortsatt har en del uutviklet potensial, har vi et meget godt utgangspunkt for å standardisere Noark som delingsformat, men i mye mindre grad med arkivleverandører og Riksarkiv som premissgivere.
Så min påstand er at denne standarden er enkel å gjøre noe med:
- Fjern obligatoriske avhengigheter (constraints) for å åpne standarden for mer fleksibel bruk.
- Rydd litt opp i objektstrukturen. For eksempel bør «Rolle» defineres som objekt (dette mangler på en meningsfylt måte i dagens standard), og multifasettert klassifikasjon og deling av klassifikasjonssystemer på tvers må støttes.
- Definer endrings/innsynslogg og legg den rett på objektene.
- Løs knytningen til .xml og gjør den åpen også for å brukes av JSON og tilsvarende formater
- Harmoniser med standarder for helseinformasjon (f. eks. L7fhir), for også å inkludere pasientjournaler i denne standarden .
- På sikt kan man se på innføring av andre mer fagspesifikke metadatastrukturer basert på hva som finnes i felles datakatalog.
Med en løsere definert, objektsbasert Noark-standard har jeg også tro på at standarden vil fungere bedre som en de facto arkivstandard enn det den noensinne har gjort som offisiell arkivstandard.
Når den står som en default beskrivelse av hva en record er og hvordan den deles, vil alt som avleveres til arkivverket etter hvert innta denne formen, noe som gjør data lettere å tolke og lettere å forstå, også langt inn i fremtiden.
Regjeringens KI-veileder: Terningkast 5
