Vi kaster millioner på «KI-prosjekter» i Norge. Det er konferanser over hele landet, store taler fra scenen, glansede powerpoints og bedrifter som stolt annonserer at de «integrerer KI» – men når du ser bak kulissene, er det ofte snakk om en halvveis integrasjon av eksisterende verktøy, pakket inn i nye buzzwords.
Vi applauderer hver gang en kommune får en chatbot som kan svare på om søppelbilene kjører på mandager, eller når en etat tar i bruk et skjema som fyller inn feltene for deg. Men la oss være ærlige: Dette er ikke banebrytende. Dette er ikke å ligge i front. Dette er å late som om man ligger i front.
Og mens vi står og heier på egne småprosjekter, skjer det noe i kulissene vi ikke snakker nok om: Norge er i ferd med å låse seg selv ute fra den virkelige KI-revolusjonen.
En mur vi har bygget selv
Personvernloven. GDPR. Nasjonale krav til databehandling. Alle er laget med gode intensjoner, for å beskytte borgerne våre. Men nå har de blitt til en mur. En mur som gjør det umulig å fullt ut ta i bruk de mest avanserte KI-løsningene resten av verden bruker.
Det handler ikke bare om byråkrati. Det handler om geopolitikk, næringspolitikk og regionsperrer som gjør at tjenester fra Google, Microsoft og andre globale aktører rett og slett ikke er tilgjengelige for oss i fullversjon.
Og la oss ikke late som det bare er «små ting» vi går glipp av. Vi snakker om hele generasjoner av verktøy som kan revolusjonere arbeidslivet – men som ikke får lov til å krysse de digitale grensene inn til Norge og Europa.
Er vi i ferd med å bli «usynlig sanksjonert»?
Dette er det ingen som tør å si høyt, men jeg sier det: Vi er i ferd med å bli sanksjonert. Ikke på samme måte som på 90-tallet, da enkelte stater ble utestengt av USA. Men stille, usynlig, gjennom teknologiske sperrer og lisensrestriksjoner.
Resultatet er det samme: Vi havner bakpå. Langt bakpå.
Det er ikke slik at verden venter på at Norge skal «ta igjen» utviklingen. KI løper videre, og de landene som har tilgang, bygger kompetanse, bedrifter og markeder som vi ikke kommer inn i senere – uansett hvor mange milliarder vi pumper inn i nasjonale småprosjekter.
VPN – desperasjonens verktøy
Vet du hva noen norske bedrifter gjør? De bruker VPN for å få tilgang til teknologien.
La oss være ærlige: Det er ulovlig i mange tilfeller. Det er risikofylt. Og det er ikke en langsiktig løsning. Men det viser desperasjonen. Når seriøse virksomheter må late som de sitter i et annet land for å få lov til å bruke verktøy som konkurrentene deres har åpen tilgang til – da har vi et systemproblem.
Og systemproblemer løses ikke med flere konferanser, «innovasjonsprosjekter» eller rapporter som hyller hvor «fremoverlente» vi er.
Hypen koster oss dyrt
Vi er forelsket i ideen om at Norge er et lite, men smart land som alltid klarer å omstille seg raskt.
Vi liker historiene om oljeeventyret, sjøfarten og teknologiske gjennombrudd. Men vi glemmer at alle disse historiene hadde én ting til felles: Vi var koblet på verden.
Nå bygger vi murer. Vi sier «vi skal være best på KI» – samtidig som vi begrenser oss selv med lover og regler som gjør det nesten umulig å være best.
Mens vi holder festtaler om å være i front, har vi i realiteten parkert oss selv på sidelinja.
Like grunnleggende som internett
KI kommer til å være like grunnleggende som internett. Kanskje mer. Når det skjer, vil de landene som er koblet på, dra ifra. Ikke bare teknologisk, men økonomisk, politisk og kulturelt.
De landene som er stengt ute, kommer til å oppleve det som å stå igjen med en skrivemaskin mens resten av verden sender meldinger i sanntid.
Dette er ikke en hypotese. Det er historien om hvert eneste teknologiskifte vi har hatt. Forskjellen nå er at tempoet er høyere, og kostnaden ved å være sent ute er enorm.
Vi må tørre å snakke om grunnloven
Hvis vi virkelig mener at vi vil være en del av den globale KI-utviklingen, må vi tørre å se på hele rammeverket vårt – inkludert grunnloven.
Ja, personvern er viktig. Ja, vi skal beskytte borgerne våre. Men vi kan ikke gjøre det på en måte som gjør at vi mister både arbeidsplasser, innovasjon og tilgang til fremtidens teknologi.
Vi trenger lover som beskytter uten å isolere. Vi trenger politiske avtaler som åpner for samarbeid med globale teknologigiganter – uten at vi skal krype til korset eller bryte egne prinsipper.
Og vi trenger det nå. Ikke om fem år. Ikke etter neste stortingsvalg. Nå.
Nora AI-sjefen om Open AIs satsing i Norge: – Akkurat nå er jeg litt i sjokk
