Tirsdag, andre time. Energi- og styresystem på Vg1 Elektro og Datateknologi. Boka er fra 2020 — skrevet før Chat GPT, Gemini, Claude i det hele tatt fantes. Telefoner og PC-er i sekken. Vi skal «vise egen tenkning», som det heter.
Tredje time. Samme klasse, samme alder på boka, men nytt fag: Elektroniske krinsar og nettverk. Læreren oppfordrer oss aktivt til å bruke KI — fordi det er det eneste som klarer å dekode et seks år gammelt pensum og forklare det med eksempler fra dagens teknologi.
Det er ikke et tankeeksperiment. Det er hverdagen min, fra ene timen til den neste, i samme bygg.
Og det blir bedre. Skolen har en offisiell, betalt lisens for Microsoft Copilot til oss elever. Administrasjonen betaler altså for et KI-verktøy. Læreren i klasserommet ved siden av stempler bruken som fusk. At vi i tillegg er låst til Copilot — en av de svakere modellene for teknisk problemløsning og koding — er en egen samtale. Men selve motsetningen er åpenbar: institusjonen kjøper verktøyet og forbyr det samtidig.
Debatten har et blindt punkt
Debatten om KI i skolen har et blindt punkt: den praktiske erfaringen til oss som faktisk sitter i klasserommet. Ellen Synnøve Viseth skrev i fjor klokt om Tromsø-byråkratene som leverte en rapport full av hallusinerte kilder — at de ikke skulle ha brukt KI uten å forstå verktøyet. Det er jeg enig i. Men det handler om voksne fagfolk som ikke gjorde jobben sin. For oss elever — spesielt vi som tar en teknisk utdanning med norsk som andrespråk — ser virkeligheten helt annerledes ut.
KI som oversetter, ikke som juksemaker
Når du skal forstå automasjon skrevet i tung, akademisk norsk ingeniørsjargong, treffer du en vegg. For en som meg er oppgaven dobbel: Jeg må først dekode språket, og deretter forstå teknologien. Et B2-nivå i norsk fungerer utmerket for å kjøpe brød. Det strekker ikke til når boka forklarer fagstoffet dårlig.
Læreboka kan ikke omformulere en setning. Den kan ikke trekke en parallell til noe fysisk. Og den kan ikke oppdatere seg på det som har skjedd i faget de siste seks årene.
Jeg ber ikke KI om å løse oppgaven min. Jeg ber den om å forklare konseptet boka mislyktes med å formidle. Jeg ber den oversette sjargongen til et format jeg kan bygge videre på.
Det skolen forbereder oss på, finnes ikke lenger
Abelias omstillingsbarometer og NHOs kompetansebarometer roper varsku år etter år om at Norge mangler titusenvis av folk med oppdatert teknologikompetanse. Utdanningsdirektoratet famler med vage veiledere. Skolene truer med stryk hvis eleven ikke «viser egen tenkning» uten digitale verktøy.
Ute i industrien er det ingen som spør om du har pugget en definisjon fra 2020. Det som teller er resultatet, nøyaktigheten og hastigheten — og evnen til å samarbeide med verktøy som ennå ikke fantes da pensumet ble skrevet.
Vi som sitter i klasserommet nå, skal ut i en arbeidshverdag der KI-samarbeid er en grunnferdighet. Hvis vi går ut uten å ha lært kritisk verifisering av KI-svar — fordi vi ikke fikk lov til å bruke verktøyet i utgangspunktet — så er det ikke vi som har sviktet. Det er systemet.
Jeg ber ikke om å slippe å tenke. Jeg ber om lov til å bruke verktøyet skolen allerede har kjøpt til meg, slik at jeg kan forstå det boka ikke klarer å forklare. Det er ikke fusk. Det er læring.
KI endrer kampen om synlighet på nettet
