Claude Fable 5 og Mythos 5 er på vei tilbake. Det er godt nytt for de virksomhetene, utviklerne og forskerne som bruker Anthropics mest avanserte KI-modeller. Denne gangen ble konsekvensene begrenset. Neste gang kan de bli langt mer alvorlige.
Hendelsen viste noe vi ikke kan ignorere: Tilgangen til avansert kunstig intelligens (KI) kan påvirkes over natten som følge av beslutninger tatt langt utenfor Norges kontroll.
Det må vi ta inn over oss før KI bygges for dypt inn i kritiske samfunnsprosesser.
Handlefrihet
Debatten om digital suverenitet blir ofte redusert til et valg mellom å bruke amerikansk teknologi ukritisk eller å bygge alt selv. Det mener jeg er et falskt dilemma.
Å kutte ut amerikansk teknologi er verken realistisk eller ønskelig. Det ville vært dyrt og teknologisk uklokt. Norske virksomheter og myndigheter skal bruke de beste verktøyene, også de ikke-europeiske, når det gir mest mening.
For digital suverenitet handler ikke om isolasjon. Det handler om å gi oss selv handlefrihet ved å satse mer på europeiske alternativer, identifisere våre avhengigheter og legge en plan for hvordan vi kan skifte kurs når vi må.
Vi skal stille tre krav
KI er ikke lenger et eksperiment. KI-verktøy brukes bredt i samfunnet til analyse, saksbehandling, dokumentasjon, beslutningsstøtte og programvareutvikling. Og over tid vil KI bli stadig mer integrert i sentrale prosesser, både i næringslivet og offentlig sektor.
Derfor skal norske virksomheter og myndigheter stille tre krav før de bygger KI inn i samfunnskritiske prosesser.
For det første skal løsningene bygges på åpne standarder og være uavhengige av én leverandør eller én modell. Det vi så 12. juni, kan skje igjen, og hvis en løsning bare fungerer med én KI-leverandør eller -modell, har man ikke bare valgt ny teknologi. Man har valgt en ny avhengighet.
For det andre skal virksomheter, og særlig myndigheter, kreve kontroll over data og kontekst. Det handler ikke bare om persondata. Kode, forretningsregler, arkitektur, interne prosesser og prompts er like forretningskritiske. Det høres kanskje teknisk ut, men i en KI-alder er eierskap til egen forretningslogikk en forutsetning for langsiktig robusthet.
For det tredje skal løsningen kunne dokumenteres, revideres og vedlikeholdes. Innenfor kritiske samfunnsfunksjoner som forsvar, politi, helse og offentlig forvaltning er det ikke nok at KI-løsninger virker i dag. De skal til enhver tid kunne forklares, auditeres og videreutvikles når lover, regler eller samfunnets behov endrer seg. Det samme gjelder i sektorer som finans, energi og transport.
Stiller vi ikke disse kravene, risikerer vi å digitalisere oss til kortsiktig effektivitet og langsiktig sårbarhet.
Bygg digitale nødutganger
En av de største fordelene ved KI er hastighet. Men i samfunnskritiske systemer kan ikke hastighet stå alene.
Min erfaring fra samfunnskritisk digitalisering er enkel: Det er ikke nok at KI øker farten – den må bygges med åpne standarder, klare sikkerhetsrammer, modelluavhengighet og menneskelig ansvar.
Norge bør være ambisiøse på KI, for det kan gi oss både bedre offentlige tjenester, mer konkurransedyktige virksomheter og en mer robust infrastruktur. Men jo viktigere KI blir, desto viktigere blir det å vite hvem vi er avhengige av og hva vi gjør dersom forutsetningene endrer seg.
Vi skal ikke lukke døren til global teknologi og bygge alt selv. Vi skal sikre oss digitale nødutganger, slik at vi beholder handlefriheten hver gang noen lukker døren for oss.
Når alle er utviklere – hvem eier sikkerheten?
