Deichman søker Internett

– Vi ser klart hvordan internettet kan bety nye tjenester og nye måter å gjøre ting på, sier internettansvarlig Bjørn Bringsverd ved Deichmanske bibliotek i Oslo. – Men vi må forholde oss til smale budsjetter, og det er et mareritt.

– Utgangspunktet for budsjettarbeidet er nemlig følgende: Hver vår får vi beskjed fra rådhuset om hvor mye vi må spare neste år. Da blir det stadig verre og verre å finne de tre millionene jeg kan bruke fornuftig på tiltak knyttet til internettet, sier Bringsverd. Totalbudsjettet for Deichman i år er rundt 90 millioner kroner.

Min interesse ble vakt da jeg som bokorm navigerte blant de omfattende hjemmesidene til Deichmanske bibliotek uten å finne et sted der jeg kunne bestille en bok jeg hadde funnet fram til i katalogen. Jeg sendte derfor en e-post til biblioteket, der jeg ba om at et eksemplar ble sendt til filialen nærmest hjemstedet. En hyggelig retur-melding bekreftet at dette ville bli gjort. Jeg fikk samtidig status som forsøksperson, med plikt om å melde tilbake når og hvis boka kom fram til riktig tid og sted.

– At det gikk fint i ditt tilfelle er slett ingen selvfølge, forteller Bringsverd.

– Å flytte tjenester ut på nettet dreier seg om å bygge grensesnitt mellom nye og gamle systemer. Fra vi mottar en bestilling på e-post er vi over på gamle systemer, og den første utfordringen er å sikre at e-post-bestillingen havner hos riktig person internt. Det ligger funksjonalitet i vårt internett-system til å motta bestillinger, det er ikke der problemet ligger.

Bringsverd viser til skepsis blant personalet, blant annet med tanke på at låntakere lett kan la være å hente e-post-bestilte bøker. På den andre siden er det en gryende forståelse for at en strukturert bestilling på e-post, der låntakeren selv finner fram til boknummeret, faktisk fører til mindre arbeid enn f.eks. en telefonhenvendelse.

E-post-kontakt med utlånere, blant annet for å purre forfalte utlån, kan gi store portobesparelser.

– Vi har fått e-post av typen "jeg vil ha noe om Amalie Schram", forteller Bringsverd. – Jeg ser for meg at dette kan ordnes på nettet, men da må vi være enige om hvordan vi skal prioritere slike henvendelser i forhold til de som møter opp personlig og stiller de samme spørsmålene bak skranken. Medarbeidere er også en budsjettbegrensning.

Sentralt i debatten rundt bibliotek og internett står den erkjennelsen at bibliotekene kan bringe den nye informasjonskanalen ut til folk som ikke har den hjemme, på skole eller på arbeidsplassen. Ingen annen institusjonen synes så åpenbart kallet til å løse denne folkeopplysningsoppgaven, og hindre en spontan utvikling mot et A- og et B-lag i forhold til internettet.

– Det er nettopp derfor vi prøver å satse så mye som mulig, understreker Bringsverd. – På hovedkontoret og på Majorstua-filial har vi ordninger der publikum kan streife fritt opptil en halvtime om gangen, og få grunnleggende veiledning fra personalet. På hovedkontoret disponerer vi dessuten et lite kursrom, der vi kan ta i mot for eksempel skoleklasser og gi dem en mer grunnleggende innføring i internett, og lære dem om ting som kritisk kildebruk. Vi ser behovet for å utvide dette slik at folk med særskilte ønsker kan avtale lengre økter, for eksempel elever som er på jakt etter materiale for spesielle oppgaver. Da må vi også finne løsninger på hvordan de skal få med seg elektroniske eller papirkopier av dokumenter de vil ta vare på. Fri tilgang til skriver har vist seg uhensiktsmessig, og det er mange grunner til at vi ikke ønsker publikumsterminaler med diskettstasjoner.

Deichman bruker ikke sensurprogrammer av typen CyberPatrol på sine publikumsterminaler, fordi det er umulig å finjustere dem tilstrekkelig.

– Prøver du å begrense tilgang til porno, hindrer du også de som vil finne fram til materiale om seksualitet, hvilket er helt legitimt. Løsningen er heller at personalet følger med, og avverger misbruk på en mer direkte måte. Jeg har for eksempel måttet stanse lekne gutter som eksperimenterte med IRC (Internet Relay Chat) mellom to av våre egne terminaler, i stedet for å prate sammen direkte. Vi må også følge med for å sikre at andre enn gutter og unge menn får tilgang til terminalene.

Bringsverds største bekymring i øyeblikket er at de øvrige filialene skal bli liggende etter hovedbiblioteket og Majorstuen-filial. Han mener dette kan hindres ved å satse tre millioner kroner i året på å ruste opp de øvrige filialene, som i dag disponerer interne tegn-baserte Unix-terminaler for både publikum og personale.

Internett-satsningen åpner for nye tjenester, og fører til at diskusjonen om å ta seg betalt for noen av tjenestene må nyanseres.

– Når folk har bestilt en bok per internett kunne vi godt sendt den hjem til dem. Men det ville vært urimelig om vi tok på oss den kostnaden.

Stadig flere bøker finnes mer eller mindre fritt tilgjengelige i elektronisk format. Man kan tenke seg ordninger der låntakeren kan velge mellom å få oversendt manuskriptet i sin elektroniske form, per e-post eller overført til en diskett eller en CD-ROM, eller be om å få en utskrift. Man kan til og med tenke seg reklamefinansierte websteder for "utlån" av elektroniske bøker! I alle tilfeller strekker ikke det gamle prinsippet om gratis bibliotektjenester til lenger, og nye diskusjoner må gjennomføres.

– Den tradisjonelle tanken bak et bibliotek er "låne og levere tilbake". Med bøker i elektronisk format blir det heller snakk om å distribuere. Da viskes skillelinjen mellom bokhandel og bibliotek ut. Begge distribuerer, og begge veileder og informerer. Bare betalingsformen skiller.

Forslaget om at alle manuskripter skal gjøres (gratis) elektronisk tilgjengelige – for eksempel fra et folkebibliotek – straks boka foreligger i bokhandelen, har selvfølgelig aldri vært fremmet. Men hvilken tillitserklæring ville ikke det vært til publikum, fra de som påstår at ingen vil noensinne gidde å lese en pc i sofakroken!

Et flertall av Deichmans personale er kvinner, også blant bibliotekarene. Det er en tendens i tiden at kviner tar avstand fra internett og datateknologi i sin alminnelighet.

– Problemet vi møter er heller å få bibliotekarer i sin alminnelighet til å interessere seg for teknologi utover det å administrere tradisjonelle biblioteksystemer. Det jeg ønsker, er at vi skal bruke teknologien til å lage nye tilbud. Med internett er det en del kvinnelige bibliotekarer på Deichman som virkelig har meldt seg på. Se på Hypatia-tilbudet på webstedet vårt. Det er laget av jentene sjøl, fra ende til annen. Her har de funnet en arena hvor de synes teknologi er spennende, avslutter Bringsverd.

Til toppen