Jeg vet ennå ikke hvor mange kunder Bredbåndsfabrikken hadde. Tallet som oftest er nevnt i media er 1500. Om det tallet stemmer er det nok langt fra kritisk masse for lønnsom drift i det nettet som var planlagt. Et annet tall jeg heller ikke har er hvor mange husstander Bredbåndsfabrikken har ført nettet sitt fram til. Uten å vite det er det vanskelig å mene noe som helst om hvordan det egentlig sto til med selskapet.
I Sverige har en tidligere direktør i Bredbandsbolaget innrømmet at prognosene for kundevekst var sterkt overdrevet for å trekke flere investorer. I dag er tallet visstnok rundt 70.000 kunder, men de har ført fram nettet til 220.000 husstander. Det lyder som et godt utgangspunkt for større salg, men penetrasjonen er allerede drøyt 30 prosent. De har konkurranse fra ADSL, kabelmodem og trådløs aksess. Bransjen ønsker å øke prisen.. De neste 30 prosentene vil nok ikke selge seg selv.
Bredbåndsalternativene
Egentlig er den mest langsiktige løsningen å bygge ut et nytt nett med god kapasitet, men den krever mye kapital og god tålmodighet fra investorene. Den største hindringen er kabelmodem og ADSL hvor man kan supplere og gradvis erstatte eksisterende infrastruktur.
I teorien er ADSL en veldig rimelig løsning, men det er to forhold som kan virke fordyrende. Den ene er ønsket om ADSL til alle. Grunnen til at ADSL er billig er at men utnytter eksisterende aksesslinjer. Den dagen det er nødvendig å grave for å tilby ADSL til en abonnent er det all grunn til å vurdere alternativ teknologi.
Det andre problemet er tilknytningsprisen. I teorien betaler abonnenten allerede en kostnadsbasert pris for aksesslinjen gjennom et telefonabonnement. Tillegget for å utnytte linjen til ADSL også burde vært relativt lite, men den praktiske hverdag har en del problemstillinger som øker prisen. Om dagens pris er riktig har jeg ikke tenkt å diskutere i denne artikkelen.
Innholdsløst og ulønnsomt?
Når Gartner Group sier at det er blitt teknisk mulig å tilby video-på-bestilling over ADSL blir det litt absurd. ADSL ble utviklet for å levere video, og det virket som bare det for flere år siden. Problemet var at video alene ikke ga stor nok omsetning til å forsvare investeringene.
Det ble arbeidet med å utvikle spill, e-handel og annet innhold som kunne få omsetningen opp på et lønnsomt nivå. Det mest radikale forslaget var å tilby Internett over ADSL. Dette krevde at ADSL-teknologien ble tilpasset slik at den tillot høyere hastighet på dataoverføring ut fra brukeren enn løsningen som ble brukt for rene videotjenester. Dette problemet lot seg løse med en ny generasjon ADSL-modem som kom på midten av 90-tallet.
Dessverre hadde innføringen av Internett en uheldig konsekvens. I stedet for et lukket system med proprietære set-top-bokser knyttet til fjernsynsapparatet ble det et åpent system hvor det også var mulig å bruke vanlige datamaskiner. Dermed ble innholdsindustrien langt mer skeptisk. Et åpent system krever bedre kopibeskyttelse, og kombinasjonen film og Internett gjorde det nødvendig å se på både distribusjonsavtaler og konvergensproblematikk.
Dermed ble bredbåndsnettet født med store mangler på innholdssiden. Til nå har brukerne bare blitt tilbudt små drypp av bredbåndsinnhold. Reklamen har ofte lovet mer enn dagens virkelighet.
Bredbånd med bremser
I Norge kom teknologien for Internett over ADSL på et særdeles dårlig tidspunkt, samtidig med at Telenor for alvor skulle rulle ut ISDN. Det la en kraftig demper på interessen for å utvikle ADSL-løsninger. Det var heller ingen konkurrenter som pustet Telenor i nakken, og ikke noe bredbåndsinnhold som fremmet rask vekst og lønnsomhet.
En politisk vurdering er at utviklingen av bredbåndsnett ble bremset kraftig i starten. Rent forretningsmessig har det nok vært en fordel at utbyggingen ikke gikk så så fort som det det var teknisk mulig. ISDN med tidsavgift for nettaksess gir gode inntekter. Det er først når et bredt innholdstilbud og betalingsløsninger kommer på plass at bredbånd virkelig blir lønnsomt.
Smått er godt
Et resultat av at utbyggingen av bredbånd har gått langsomt er at flere har fått kompetanse på de forskjellige teknologiene som kan brukes for å bygge ut bredbånd. Dette er veldig interessant for mindre steder. Små kommuner med lokal kompetanse kan ha vel så gode forutsetninger får å bygge ut bredbåndsaksess som de store teleoperatørene. Ulvik i Hardanger er et veldig godt eksempel.
Små, lokale bredbåndsselskap kan nok lettere bruke flere teknologier om hverandre og være mer fleksible enn større nettoperatører. Næringsliv og private har som regel forskjellige behov, og i tillegg kan geografiske forhold gjøre det hensiktsmessig å bruke både fiber, ADSL og trådløs aksess selv i en liten kommune.
Flere steder i landet arbeides det for å spre den nødvendige kompetansen. Telenor har kommet på banen med et slags gjør-det-selv-tilbud til mindre kommuner. Andre kommuner klarer seg utmerket uten Telenors hjelp. Det er nå det blir spennende å se hva fiber langs jernbane og kraftledninger kan bidra med av konkurranse. I kommunene langs Sognefjorden er det til og med planer om å legge egen fiber i fjorden.
Digital kringkastingIKT-Norge er bekymret for at digital-tv vil bremse bredbåndsutbyggingen. Jeg deler ikke den bekymringen, selv om det kan bremse salg av bredbånd og datamaskiner når publikum får enda en ting å bruke tid og penger på. Vanligvis er penger en begrenset ressurs.
I Sverige har en tidligere direktør i Bredbandsbolaget innrømmet at prognosene for kundevekst var sterkt overdrevet for å trekke flere investorer. I dag er tallet visstnok rundt 70.000 kunder, men de har ført fram nettet til 220.000 husstander. Det lyder som et godt utgangspunkt for større salg, men penetrasjonen er allerede drøyt 30 prosent. De har konkurranse fra ADSL, kabelmodem og trådløs aksess. Bransjen ønsker å øke prisen.. De neste 30 prosentene vil nok ikke selge seg selv.
Bredbåndsalternativene
Egentlig er den mest langsiktige løsningen å bygge ut et nytt nett med god kapasitet, men den krever mye kapital og god tålmodighet fra investorene. Den største hindringen er kabelmodem og ADSL hvor man kan supplere og gradvis erstatte eksisterende infrastruktur.
I teorien er ADSL en veldig rimelig løsning, men det er to forhold som kan virke fordyrende. Den ene er ønsket om ADSL til alle. Grunnen til at ADSL er billig er at men utnytter eksisterende aksesslinjer. Den dagen det er nødvendig å grave for å tilby ADSL til en abonnent er det all grunn til å vurdere alternativ teknologi.
Det andre problemet er tilknytningsprisen. I teorien betaler abonnenten allerede en kostnadsbasert pris for aksesslinjen gjennom et telefonabonnement. Tillegget for å utnytte linjen til ADSL også burde vært relativt lite, men den praktiske hverdag har en del problemstillinger som øker prisen. Om dagens pris er riktig har jeg ikke tenkt å diskutere i denne artikkelen.
Innholdsløst og ulønnsomt?
Når Gartner Group sier at det er blitt teknisk mulig å tilby video-på-bestilling over ADSL blir det litt absurd. ADSL ble utviklet for å levere video, og det virket som bare det for flere år siden. Problemet var at video alene ikke ga stor nok omsetning til å forsvare investeringene.
Det ble arbeidet med å utvikle spill, e-handel og annet innhold som kunne få omsetningen opp på et lønnsomt nivå. Det mest radikale forslaget var å tilby Internett over ADSL. Dette krevde at ADSL-teknologien ble tilpasset slik at den tillot høyere hastighet på dataoverføring ut fra brukeren enn løsningen som ble brukt for rene videotjenester. Dette problemet lot seg løse med en ny generasjon ADSL-modem som kom på midten av 90-tallet.
Dessverre hadde innføringen av Internett en uheldig konsekvens. I stedet for et lukket system med proprietære set-top-bokser knyttet til fjernsynsapparatet ble det et åpent system hvor det også var mulig å bruke vanlige datamaskiner. Dermed ble innholdsindustrien langt mer skeptisk. Et åpent system krever bedre kopibeskyttelse, og kombinasjonen film og Internett gjorde det nødvendig å se på både distribusjonsavtaler og konvergensproblematikk.
Dermed ble bredbåndsnettet født med store mangler på innholdssiden. Til nå har brukerne bare blitt tilbudt små drypp av bredbåndsinnhold. Reklamen har ofte lovet mer enn dagens virkelighet.
Bredbånd med bremser
I Norge kom teknologien for Internett over ADSL på et særdeles dårlig tidspunkt, samtidig med at Telenor for alvor skulle rulle ut ISDN. Det la en kraftig demper på interessen for å utvikle ADSL-løsninger. Det var heller ingen konkurrenter som pustet Telenor i nakken, og ikke noe bredbåndsinnhold som fremmet rask vekst og lønnsomhet.
En politisk vurdering er at utviklingen av bredbåndsnett ble bremset kraftig i starten. Rent forretningsmessig har det nok vært en fordel at utbyggingen ikke gikk så så fort som det det var teknisk mulig. ISDN med tidsavgift for nettaksess gir gode inntekter. Det er først når et bredt innholdstilbud og betalingsløsninger kommer på plass at bredbånd virkelig blir lønnsomt.
Smått er godt
Et resultat av at utbyggingen av bredbånd har gått langsomt er at flere har fått kompetanse på de forskjellige teknologiene som kan brukes for å bygge ut bredbånd. Dette er veldig interessant for mindre steder. Små kommuner med lokal kompetanse kan ha vel så gode forutsetninger får å bygge ut bredbåndsaksess som de store teleoperatørene. Ulvik i Hardanger er et veldig godt eksempel.
Små, lokale bredbåndsselskap kan nok lettere bruke flere teknologier om hverandre og være mer fleksible enn større nettoperatører. Næringsliv og private har som regel forskjellige behov, og i tillegg kan geografiske forhold gjøre det hensiktsmessig å bruke både fiber, ADSL og trådløs aksess selv i en liten kommune.
Flere steder i landet arbeides det for å spre den nødvendige kompetansen. Telenor har kommet på banen med et slags gjør-det-selv-tilbud til mindre kommuner. Andre kommuner klarer seg utmerket uten Telenors hjelp. Det er nå det blir spennende å se hva fiber langs jernbane og kraftledninger kan bidra med av konkurranse. I kommunene langs Sognefjorden er det til og med planer om å legge egen fiber i fjorden.
Digital kringkastingIKT-Norge er bekymret for at digital-tv vil bremse bredbåndsutbyggingen. Jeg deler ikke den bekymringen, selv om det kan bremse salg av bredbånd og datamaskiner når publikum får enda en ting å bruke tid og penger på. Vanligvis er penger en begrenset ressurs.
Å bruke de bredbåndsnettene som er under utbygging til dirstribusjon av digital-TV er noe optimistisk. Dagens nett er ikke stabile nok, og en landsdekkende oppgradering for å tilpasse dem for distribusjon av digital-TV er kostbart. Det vil også heve kravet til båndbredde, og vi vil miste en del billige alternativer.
Poenget er at tiden med telenett hvor alle tilknytninger skal tifredsstille strenge kvalitets- og ytelseskrav er forbi. Dersom du er fornøyd med en billig, men litt ustabil linje med middels båndbredde så skal du få lov til dét.
Det burde heller ikke være noe mål å bygge ut landsdekkende bakkesendt digital kringkasting når en kombinasjon av teknologier kan gi et tilfredsstillende tilbud. Tenk om politikerne våre hadde tatt konsekvensen av konvergens.
