Den tapte kampen

Nettets åpne og egalitære arkitektur har gjort den til en eldorado for delingskåte idealister. Samtidig har den undergravet forretningsmodellene innen alt fra medier, musikkbransje, reisebyråer og på en rekke andre områder.

Nå er tiden moden for å temme piratene og gi grobunn for bærekraftige forretningsmodeller. Enhver ny radikal innovasjon av et slikt omfang som internett, bringer med seg en periode der gründere og pirater får lov til å boltre seg, før det nye paradigmet får satt seg. I boken ”Ruling the waves” tar Debora L. Spar for seg hvordan bølgen med innovasjon og kommersialisering leder over i et kreativt anarki, før regler og rettsvesen bygges opp på nytt.

I et slikt perspektiv går det en direkte linje fra piratvirksomhet med båt i middelalderen, via telegraf og radio, til det siste tiårets pirattilstander på internett.

Husker dere Nix?

I dag er nettet på vei inn i denne siste fasen. I løpet av det kommende tiåret, i takt med at nettet blir stadig mer samfunnskritisk, vil nye regelverk, tilpasset det nettbaserte samfunnet vokse frem et etter et.

Den viktigste av disse reglene for telebransjen er utformingen av nettnøytraliteten. Telenor ble for et par år siden tatt på sengen av det folkelige engasjementet da selskapet koblet seg fra internett-sentralen, den såkalte nix’en. Den gang viklet Telenor seg inn i en nix-debatt, de neppe ante rekkevidden av.

Folkets opplevelse av å være en del av nettet, og å ha hevd på den åpne og frie tilgangen til nettet, bør aldri undervurderes. I folkeopinionen er ubesudlet internettilgang i ferd allerede i dag tilnærmet blitt en menneskerett.

Telebransjens prinsipielle motstand mot nettnøytralitet setter derfor bransjen i dødens posisjon i debatten om nettnøytralitet. Internett er blitt et så sterkt symbol at selv ikke den sterkeste lobbyistaksjon har mulighet til å nedkjempe nettnøytralitetsprinsippet.

Strands hubris

Derfor burde bransjen kjenne sin besøkelsestid når Google, i samarbeid med teleoperatøren Verizon, lanserte et forslag som nyanserer nettnøytraliteten på viktige punkter. Fra å være nettnøytralitets”fundamentalist” har Google flyttet seg til å bli pragmatikere med ønske om å inngå kompromisser med teleaktørene.

Når den profilerte danske teleanalytikeren John Strand følger opp med å skjelle ut Google for å følge sin egeninteresse, og for fortsatt å støtte nettnøytralitet, kaster han for det første sten i glasshus. Ingen har sterkere egeninteresse i denne saken enn telebransjen. For det andre er det neppe noen som tviler på at Google, og de øvrige innholdsaktørene, har sin posisjon av egeninteresse. Likevel er det ikke Google, men snarere samfunnets innovasjonsevne og mangfoldet av nye nettbaserte gründervirksomheter, som vil tape mest på at nettnøytraliteten forsvinner.

Det mest bemerkelsesverdige ved Strands standpunkt er at han slår hånden vekk fra et kompromissforslag som kunne skapt konsensus om at et regulatorisk kompromiss, og ikke en prinsippiell sort-hvit kamp. Det er en kamp telebransjen har vist gjentatte ganger at den behersker til fulle.

Samtidig er det grunn til å tro at rettsliggjøringen av nettet vil åpne nye forretnings-muligheter for teleaktørene. Erfaringene fra tidligere opprydding i piratvirksomhet viser at det er dette som legger grunnlaget for ny vekst, og full utnyttelse av det nye teknologiske paradigmet. I et slikt perspektiv kan Google og Verizons forslag om ”private nett” være en vei å gå for teleaktørene.