JUSS OG SAMFUNN

Derfor tar vi betalt

God journalistikk er god butikk - uansett distribusjonsmåte. Klarer vi ikke å selge stoffet vårt til interesserte lesere, har vi heller ikke noe på Internett å gjøre.

13. des. 2001 - 17:07

OK. Det er på tide å komme med en innrømmelse.

Vi har vært for feige.

I etterpåklokskapens lys er det klart at nettavisbransjen altfor lenge har klamret seg til troen på at annonser alene skulle finansiere driften. digi.no er så vidt vi kjenner til et av de helt få eksemplene på nettaviser som noensinne har gått med overskudd. Men heller ikke vi har til fulle våget å ta konsekvensen av det credo som digi.no i utgangspunktet ble tuftet på; at god journalistikk er god butikk, uansett distribusjonsmåte.

Journalistikk er dessuten ikke bare et fag, det er også et produkt, en vare. Nå finnes det - dessverre vil nok mange si - en rekke eksempler på at dårlige produkter selger godt; du kommer tross alt langt med proff markedsføring. Men i det lange løp er det oftere de gode produktene enn de dårlige som overlever.

Likevel vil noen sikkert hoderystende kalle oss både naive og historieløse når vi i nær fremtid vil be våre lesere om å betale for de varene vi produserer. Internetts raske vekst og umåtelige suksess skyldes jo ikke minst at brukerne er blitt tilbudt gratis innhold, sies det. Det er riktig. Internett fikk en rakettvekst takket være en enorm investeringsvilje. Lenge finansierte investorene driften, men de har for lengst trukket seg tilbake, selv om mange nettaviser fremdeles lever på gammelt fett.

Det lukter stekt flesk lang vei, javel, men er det ikke reneste galimatias å kreve betaling for innhold på det anarkistiske nettet som er åpent for alle? Tross alt finnes det et vell av alternative informasjonskilder å velge mellom, så om man er misfornøyd med et nettsted er jo konkurrenten bare et museklikk unna.

Joda, vi vet utmerket godt at leserne på Internett er blitt bortskjemte av gavmilde nettsteder (publikasjonen du nå leser er intet unntak i så måte) som har gitt bort sitt kostbart produserte innhold helt gratis. Men vi vet også at i en merkelig miks av vettskremte etablerte medieaktører, kraftig markedspress og ren bedriftsøkonomisk idioti, også kjent som "first mover advantage", er det snarere frykt, usikkerhet og tvil som har motivert de fleste nye innholdssatsinger på nett, heller enn den gode, strategiske analysen.


I 1999 og 2000 tok det helt av. Alle skulle på nett, koste hva det koste ville. Ingen ville risikere å bli stående igjen alene på stasjonen når toget gikk - neste avgang kunne jo like gjerne være en dresin, eller kanskje plass på første klasse rett til Hell, og hvem vil vel dit - derfor kastet de fleste seg på da det første toget gikk.

Dessverre gikk det første toget til Hell.

Resultatet er en nettavisbransje hvor aktørene er villige til å tape fem, ti og tjue millioner kroner i året, og på toppen synes å være stolte av det. De har jo så mange lesere...

Nettavisenes mantra har vært - og er fremdeles - volum, volum og atter volum; høyest mulig trafikk skal gi flest annonsevisninger som igjen skal gi mest kroner inn i kassa. Langt på vei har da dette også vært en svært så vellykket strategi. På rekordtid har Internett og world wide web vokst til å bli et massemedium alle må regne med - det være seg de godt etablerte medieaktørene så vel som annonsørene, mediebyråene og naturligvis publikum. Men for den enkelte avis har det vært en katastrofe.

Nå er både bransjen og leserne fanget i gratisfellen: Nettavisene slanker seg til døde og leseren får stadig mindre informasjon, uansett om de er villige til å betale eller ei. Bransjen som helhet burde tatt spranget til betaling, men først nå er det noen som har begynt å si de skal lukke, selv om ikke konkurrentene våger å gjøre det samme.

Så hvorfor tør vi ta sjansen på å kreve betaling for våre nyheter?

I digi.no har vi en grunnleggende tro på at kvalitet til slutt vil vinne fram også på nettet, og vi tror at brukerne vil være villige til å betale for det. Og selv om alle kan lage en nettside, har selv de ivrigste surferne forstått hvilket arbeid som ligger bak det å publisere store mengder stoff hver dag.

Personlig er jeg av den oppfatning at enkelte nettaviser, i første rekke allmennavisene, kanskje en gang i fremtiden vil kunne leve godt på en ren annonsefinansert bedriftsmodell, selv om det så langt er lite som tyder på at det vil skje. Det er definitivt ingen perfekt modell, men den vil kunne fungere for noen få.

For andre nettsteder, primært nisjeleverandører som digi.no, finnes det en bedre og sikrere modell; en annonsefinansiert abonnementsavis for den interesserte 'menigheten'.

Vil vi lykkes? Tja - denne mailen fra en av våre lesere som nettopp tikket inn i redaksjonens epostkasse oppsummer det hele kort og presist:

"Da sier jeg takk for meg! Hørte akkurat på P4 at dere vil ta betalt for tjenesten. Som privatperson er det uaktuelt å betale særlig mye for tjenesten. Så fremt det ikke koster mer enn ca. kr. 1 pr. dag, vil jeg ikke kunne fortsette å besøke Digi.no."

Flott!

1 krone x 365 dager = 365 kroner i året.

Vår trofaste leser, som sier han ikke vil betale, sier seg altså likevel villig til å legge igjen noen hundrelapper for å lese oss når det kommer til stykket.

Vi ønsker deg velkommen som abonnent. :-)

Les mer om:
Del
Kommentarer:
Du kan kommentere under fullt navn eller med kallenavn. Bruk BankID for automatisk oppretting av brukerkonto.