Det får være grenser for tekstbehandling!

Da Microsoft Norge la fram sidehåndtereren Publisher 98, fikk fagpressekorpset en epokegjørende innrømmelse: "Den gjør ingenting du ikke får til i Word, men i Publisher er det så mye enklere."

Mannen som kom med innrømmelsen, kanal-ansvarlige Yngve Kirkeby i Microsoft Norge, måtte resten av seansen tåle det åpenbare oppfølgingsspørsmålet, stadig omformulert i mer eller mindre spissede varianter: Når vil Microsoft trekke den naturlige slutningen av denne innrømmelsen, og fjerne overflødig funksjonalitet fra Word?

I mange år har de store tekstbehandlerne fra Microsoft, Lotus og WordPerfect prøvd å være alt for alle. De lar deg ikke bare behandle tekst. De tilbyr også tegning, layout, og et avansert programmeringsspråk for å konstruere egne kommandoer. Følgen er den kjente 80-20 regelen: 80 prosent av brukerne holder seg til 20 prosent av mulighetene. De "får" - det betales for at de skal ha - en rekke egenskaper som de aldri gjør bruk av, og som med fordel kunne vært isolert i egne og bedre verktøy for spesielt interesserte.

Hensikten var vel god. Pene oppsett for brev og enkle standarddokumenter hører naturlig til en tekstbehandler. Men allerede for ti år siden kunne WordPerfect 5.0 brukes til avansert sideombrekking av tidsskriftartikler, med stikktittel og hovedoverskrift over tre spalter, ingress over to, brødtekst fordelt på tre spalter, med utsparing til bilde, innsetting av bildetekst, plass til logoer og andre effekter, samt topp- og bunntekst etter ethvert ønske. Og siden har det ballet på seg i enda sterkere grad, med funksjoner for å lage "kunstnerisk tekst" og så videre.

Men allerede da var det faktisk enklere å bruke et eget verktøy for sideombrekking, for eksempel Ventura eller PageMaker. Og enkelhet betyr effektivitet. Utlegg til innkjøp og kursing i et hensiktsmessig verktøy gir langt større gevinst enn at superbrukere kaster bort kreftene på å finne ut hvordan det samme kan gjøres med større anstrengelser i et overfunksjonelt program.

I tekstbehandlingens barndom var det mange som skjønte poenget med såkalte makro-er eller egendefinerte kommandoer - på gamle Norsk Data-anlegg het det "brukerdefinerte taster". Du satt i gang en "opptaker" og slo tastetrykkene du ville samle i en ny kommando, som å trykke Alt-I for å få tastet inn hele firmanavnet "Internett Kanal 1 AS". Muligheten finnes fortsatt, men den har druknet i utvidelser som gjør at du må være programmeringskyndig for å dra særlig nytte av den - og håndboka til slike programmeringsspråk leveres ikke med standardpakkene.

I erkjennelsen om at Publisher er bedre enn Word til layout, ligger det også innsikt i noe av det positive Microsoft har bidratt med: Et brukermiljø der det er blitt stadig enklere å utveksle elementer mellom ulike applikasjoner. OLE er ikke den beste løsningen i enhver situasjon. Poenget er heller at det ikke lenger er noen utfordring å ha flere programmer aktive samtidig, og eksportere og importere filer etter behov.

På tegnesiden kan enhver som har erfaring med programmer som Illustrator, CorelDraw eller Freehand bekrefte at selv enkle tegninger er mye lettere å lage der enn i tegneprogrammet som er bygget inn i Microsoft Word. Dette programmet er bare til bry: Det mangler intuitivitet i brukergrensesnittet og funksjonalitet. De som faktisk tegner bruker heller noe annet, og de som ikke tegner bruker det heller ikke. Hva er da vitsen?

Jeg sier ikke at tekstbehandleren ikke skal kunne forene grafiske objekter med tekst og vise tekst. Tvert om. Noe av det som irriterte meg mest da jeg oppgraderte til Office 97, var at jeg måtte innstille Word-dokumentet på sidevisningsmodus for å se den grafikken jeg ville lagre blant mine daglige notater. I normal visning er grafikken skjult, i motsetning til det som var tilfellet med forgjengeren. Dette er et symptom på at det som skulle vært en tekstbehandler, er blitt abnormt sideorientert. I et tekstorientert redskap, bør ikke visningen av grafikk gjøres avhengig av et sideorientert ståsted.

En tekstbehandler skal først og fremst være et redskap for den skrivende. Et av de store framskrittene som kom for om lag ti år siden, var stil-begrepet, som kunne tilordne deler av teksten funksjoner som overskrift, mellomtittel, sitat osv, uten å låse dette til en bestemt skrifttype eller skriftstørrelse. Stiler ordnes i maler, og de kan overføres fra en applikasjon til en annen. Et manuskript med en egen serie med maler, kan importeres i en ombrekker der malarket har de samme stilene selv om de er realisert i helt andre skrifttyper og avsnittsdefinisjoner. Det er det funksjonelle som videreføres - at dette er en mellomtittel, dette er en overskrift, dette er noe forfatteren har valgt for å gjengi sitater. Layout-folket står fritt til å gi dem den utformingen de vil.

Stiler og maler burde oppfattes som grunnleggende funksjoner i enhver tekstbehandler. Men de er utelatt fra alle dagens lette tekstbehandlere, og det er den viktigste grunnen til at den seriøst skrivende må avholde seg fra både Works og WordPad.

Microsoft bør kutte ut avansert layout og enhver tegnefunksjon fra Word. Publisher i Office-pakken for småbedrifter var en glimrende idé. Microsoft behøver ikke lage et eget tegneprogram. Det er nok å tipse kunden at det finnes flere gode alternativer på markedet. Ellers bør stikkordet være forenkling. Bruk et ombrekkprogram til det aller meste som har med presentasjon av tekst å gjøre, til det sideorienterte. Forbehold tekstbehandleren til det som skal formidles gjennom selve teksten. Egenskaper som stavesjekk, orddeling, grammatikk osv kan tilordnes moduler som bør gjøres tilgjengelige for alle brukerapplikasjonene - også de som ikke stammer fra Microsoft. Det er slikt som virkelig hører hjemme i et utvidet operativsystembegrep, ikke fiks ferdige applikasjoner som Internet Explorer.

For meg er PC-en som en privat verktøykasse. Jeg har en fin samling robuste og hensiktsmessige redskaper. Det ergrer meg grenseløst at hundrevis av megabytes opptas av integrerte plastdubletter av ekte varer i herdet stål. Gid Microsoft, Lotus og WordPerfect kunne fatte poenget: Å fritte ut leketøyet er å vise respekt for kunden.

Til toppen