Med Douglas Engelbart har en stor visjonær gått bort. Selv om han mente hans drøm ikke ble virkeliggjort i hans levetid, har han satt avgjørende spor etter seg i datautviklingen, skriver Arild Haraldsen som selv traff Engelbart i 1999. (Bilde: Stanford Reserarch Institute)

Douglas Engelbart er død

Les Arild Haraldsens minneord.

Oppfinneren av datamusen er død. Men hans betydning for IT-utviklingen er langt større.

Det er 9. desember 1968.

Stedet er Brooks Haal i San Franscisco. Verdens største datakonferanse går av stabelen med over 1000 deltagere.

Disse er samlet for å høre et foredrag om «Datamaskinen som en utvidelse av det menneskelige intellekt». Intet mindre.

Det deltagerne ikke visste var at de ikke skulle høre et foredrag, men overvære en demonstrasjon. Og at den dagen skulle endre datahistorien.

På scenen satt en mann litt til side for et stort lerret. Foran ham hadde han noe som kunne ligne en skrivemaskin. Til venstre lå en flat greie med fem taster, til høyre en underlig kloss med knapper og ledninger.

Lyset i salen ble dempet, og mannen på scenen presenterte seg:

«Mitt navn er Douglas Engelbart. Jeg skal vise dere et prosjekt som vi holder på med på Stanford Research Institute. Selv om jeg er alene her på har jeg med meg en rekke medarbeidere nede på Stanford som skal hjelpe meg. Det er der nede det som vises her, skjer».

Forsamlingen spisset ørene. Skulle han vise her hva som skjedde mange mil unna?

Douglas fortsatte:

«Jeg vil at dere skal fantasere med meg et øyeblikk: Tenk dere at dere hadde en datamaskin som var helt og holdent til deres disposisjon, og som dere kunne bruke når dere selv hadde lyst, uten å være avhengig av andre. Hvilken verdi ville en slik datamaskin ha, tror dere?»

Hva var nå dette? En datamaskin var en gigantisk maskin som kostet mange penger, som sto i kjølerom, og ble betjent av mange mennesker. Dette var uvirkelig. Forsamlingen fulgte nå intenst med.

Demonstrasjonen begynte. På lerretet kom bilder og tekst frem. Med høyre hånd styrte mannen rundt på skjermen med den underlige klossen han hadde. Han åpnet og lukket dokumenter, og føyde til ny tekst. Alle bevegelsene med klossen kunne forsamlingen følge på lerretet.

Noen av deltagerne kunne ikke lenger styre sin nysgjerrighet. De klatret opp på stolene for å se bedre.

Douglas trykket på en ny knapp; trykket en gang til og var plutselig i telefonisk kontakt med en medarbeider som satte nede i Stanford.

«Mitt navn er Bill English. Jeg er en av de som hjelper til med dette prosjektet. Vi tror det er viktig at skjermen inneholder ulike typer bilder, enten av bilder eller dokumenter. Vi tror også det er viktig at du kan plassere dem rundt på skjermen selv, avhengig av hvordan du til enhver tid bruker dem. Vi kaller dem vinduer. – Nå skal vi se hvordan slike datamaskiner kan brukes til å arbeide sammen om felles problemer, men ved hjelp av hver sin datamaskin.»

To timer varte demonstrasjonen. Man kunne ha hørt en knappenål falle. Så intenst og stille fulgte forsamlingen med.

Da demonstrasjonen var over begynte noen å klappe, først litt forsiktig, etter hvert sterkere, for til sist å hylle Douglas Engelbart med trampeklapp som ingen ende ville ta.

Hva hadde Douglas vist?

Ja, han hadde demonstrert verdens første datamus; det er det han er mest kjent for.

Men det var noe langt mer: Han hadde vist en datamaskin som kunne fungere som en personlig datamaskin; han hadde han hadde vist hvordan man kunne åpne og lukke informasjonselementer ved noe han kalte vinduer. Til sist hadde han vist hvordan disse personlige datamaskinene kunne kobles sammen slik at flere kunne jobbe sammen om felles problemer til samme tid via telekommunikasjon, selv om de befant seg flere mil fra hverandre.

Den dagen – i 1968 – hadde Douglas foregrepet den videre datautviklingen ved å vise det som senere ble en PC, grafisk brukergrensesnitt med ikoner – og Internett.

Douglas Engelbart hadde en tanke, en visjon, bak sin demonstrasjon. Den skulle vise at teknologien kunne utvide det menneskelige intellekt. Men for å oppnå det måtte teknologien og de teknologiske redskapene bli enklere i bruk.

Da jeg besøkte Douglas i hans hjem i Palo Alto i desember 1999, spurte jeg ham om ikke hans drøm nå var gått i oppfyllelsen siden vi hadde fått brukervennlige PC-er, Windows og Internett. Svaret var kort: ”Nei!”

På samme tur til USA det året, leste jeg Tim Berners-Lee ”Weaving the Web” som akkurat hadde kommet ut. Hans applikasjon WWW hadde gjort Internett mer tilgjengelig og mer verdifullt. Men i boken ga han – som Douglas – uttrykk for det samme. Verdensveven har ennå ikke nådd målet: som forlengelse og utvidelse av det menneskelige intellekt og i stand til å forstå den logiske sammenheng informasjonen opptrer i.

Det er to forutsetninger som må oppfylles ifølge Tim for å nå det målet:

Det må være informasjon, og ikke bare dokumenter, som gjenfinnes fra nettet. Det betyr at ”nettet” må kunne tenke selvstendig; det må ikke bare være logisk og rasjonell, men også intuitiv og assosiativ, i sin søken etter informasjon.

”Kommunikasjon” er nær beslektet med ordet ”community”, dvs. fellesskap. Effektiv samhandling forutsetter at begge parter har samme ”språk” i den forstand at alle forstår den sammenheng som informasjonen formidles i. Det må gjelde maskiner som mennesker. Semantisk web kan derfor bare realiseres ved at ”alle kan snakke med alle”, uansett IT-systemenes oppbygning. Semantisk interoperabilitet i datasystemer kan bare oppnås gjennom et sett av felles begrepsforståelse (ontologier).

Med Douglas Engelbart har en stor visjonær gått bort. Selv om han mente hans drøm ikke ble virkeliggjort i hans levetid, har han satt avgjørende spor etter seg i datautviklingen.

Og drømmen lever videre hver dag hos andre.

Så tillat oss derfor også å være litt provinsiell; Douglas Engelbart var av norsk avstamning.

Hans mor var Bjørnstjerne Bjørnsons kusine.

    Les også:

Til toppen