DTT - en digital krøttersti?

Jo mer jeg leser om det digitale bakkenettet, desto mer skeptisk blir jeg til statlige milliardinvesteringer i en løsning som knapt noen andre enn NRK og TV2 tjener på.

Misforstå meg ikke: Jeg er så definitivt for at den norske staten skal bruke noen milliarder kroner på å sikre brede digitale bånd både til kommuner, skoler og til en viss grad private hjem. Men er da den digitale krøtterstien et digitalt bakkenett lett kan bli, noe godt tilbud til befolkningen? Er det et kulturpolitisk fornuftig tiltak? Og framfor alt — kan det blokkere for en fullverdig bredbåndsløsning?

Myte 1

”Bare høyverdig innhold”

Den første og viktigste myten er at ved å kontrollere og stimulere distribusjonen via et digitalt bakkenett, vil politikerne kontrollere hva som blir prioritert formidlet. Dette kulturpolitiske edle motivet — som allmennkringkasterne NRK og TV2 spiller stort på - er en villfarelse av dimensjoner.

For det første: Snart kan nærmere en million norske hjem ta ned hva de ønsker via digitale satellitter eller kabel. Det digitale bakkenettet vil kunne beskytte interessene til NRK og TV2 i en viss grad, men heller ikke mer.

For det andre: I den stadig sterkere konkurransen om seernes tid er både TV2 og NRK på full fart bort fra allmennkringkasternes edle hensikter. Diskusjonen om nedleggelse av NRK-TVs forskningsprogram ”Schrödingers katt” er et eksempel på dette, selv om kvalitetsprogrammet får fortsette etter intenst press fra offentligheten. (Og apropos kultur: finnes det noen personer i NRK som kan tenke seg å legge bånd på Jon Herwig Carlsens endeløse strøm av dårlige limericks, som vi er blitt plaget med i 25 år?)

Myte 2

”Eneste tilbud i distriktene”

Parabolantenner er montert på omtrent annethvert hus i Bygde-Norge. Det er ikke slik at vi må ha digitalt bakkenett for å sikre et bredt tilbud av TV-kanaler. Det digitale bakkenettet vil derimot kunne gi en viss prioritet til norske allmennkringkastere (NRK og TV2) og det kan saktens være et høyverdig motiv, men bakkenettet vil ikke gi plass til mer enn en brøkdel av hva som kan puttes inn av digitale kanaler i kabler og fra satellitt..

Myte 3

”Fullverdig interaktivitet”

En sentral innvending mot digitalt bakkenett er at det vanlige telenettet skal brukes som returkanal. Det betyr for halvparten av norske hjem en meget smal og lite attraktiv returkanal, i de fleste tilfeller analogt modem eller ISDN.

Beggedeler er utilstrekkelig for virkelig interaktivt og kreativt samspill med omgivelsene. Du kan motta levende bilder, men ikke sende et bilde fra deg på skikkelig vis. Du kan bestille varer, men ikke spille delta i høykvalitets interaktive spill. Du kan bestille en videofilm, men ikke videosamtale med svigermor på Gjøvik.

DTT-utbygging er å stimulere det passivt konsumerende, det sofasløvende og forbrukende element ved moderne digital kommunikasjon. Og man skaper iallfall ikke et interaktivt folk. (Ja visst er jeg klar over at det finnes definert en returkanal i selve det digitale bakkenettet, men det er ikke økonomisk lønnsomt å ta den i bruk på mange, mange år — trolig aldri.)

Myte 4

”Telenor mister grepet om distribusjonen”

Selv om Telenor foreløpig ikke er med i Norsk Televisjon, tror vi ikke et øyeblikk på at Telenor ikke vil ha betydelig innflytelse over det nye nettet. For det første er det Telenor som kontrollerer 70-80 prosent av returkanalene og det er nesten bare de som kan bygge det digitale bakkenettet. Og før finansene er på plass, er vi temmelig sikker på at Telenor befinner seg sentralt posisjonert i Norsk Televisjon.

Alternativet finnes

Det absolutt beste alternativet er fullverdig toveis bredbånd enten representert med kabel eller VDSL over det eksisterende koppernettet. Å?rsaken er enkel nok: Bare disse teknologiene gir toveis fullverdig bredbånd. De gi grunnlag for sann interaktivitet. De knytter skole, jobb og hjem sammen i en fullverdig løsning.

Disse løsningene er i dag for dyre for de fleste områder. Telenor nøler og UPC bygger knapt mer. Bredbåndsfabrikken ble en parentes. Men realiteten er at alle norske skoler både kan få brede bånd av skikkelig kaliber og, som en stor bivirkning: 75 prosent av befolkningen kan få det samme for en statlig stimulans på 1,3-2 milliarder kroner (slik de har gjort det i Sør-Korea).

De 15-20 prosent av landet som for øvrig bør få et tilbud, kan suppleres med digitalt bakkenett eller subsidiert satellittilbud. En slik løsning gir full interaktivitet til de fleste og har en helt annen og mer stimulerende virkning på næringsliv og undervisning enn et nytt konsumentnett.

Og merk: Et fullverdig digital bredbåndsnett gir deg TV, Internett og telefoni integrert i en løsning. Også her er det enn utfordring å skape reell konkurranse og å hindre at Telenor tar hele kaka, men den utfordringen er nok like reell ved et digitalt bakkenett.

Uansett koker dette ned til hva som er fornuftig statlig stimulans og ressursbruk? Og da bør ikke det digitale bakkenettet få klippekort. Til det er alternativet alt for besnærede.