De internasjonale plateselskapene er, som følge av intens lobbyvirksomhet og usedvanlig slett politisk håndverk, gitt enerett - monopol - på innføring av CD-musikk til Norge, under påskudd av å skulle fremme produksjon og salg av norsk musikk. Ved å holde kunstig høye priser på CD-musikk skal det oppnås bedre inntjening per solgte CD slik at produksjon av norsk musikk - som har et begrenset markedspotensial - styrkes.
Intensjonene er kanskje gode, men - som så alt for ofte - er konsekvensene det ikke. Forbudet er kun egnet til å gi kortsiktig gevinst til aksjonærene i de internasjonale plateselskapene, hemme en naturlig og nødvendig effektivisering og utvikling i det norske musikkmarkedet, samt flytte handel ut av Norge.
Parallellimport var i sin tid sterkt medvirkende til revolusjonen i databransjen og slutten på vanvittige prisforskjeller land i mellom på datautstyr. Før kunne man kjøpe en datamaskin i USA, ta med til Norge, og selge med hyggelig fortjeneste til pris godt under utsalgspris fra forhandler. De internasjonale dataselskapene hadde meget komfortable marginer internasjonalt som følge av prisdifferansene land i mellom. Suksessbedriften Santech i Sandefjord - på den annen side - ble tuftet på parallellimport av datautstyr. Selskapet skaffet til veie billigere utstyr ved å handle internasjonalt - utenom (vel)etablerte salgskanaler. Bransjen ble effektivisert, importmonopolene ble sprengt, og forbrukere og næringsliv i Norden fikk nyte godt av bedre tilgjengelighet og konkurransedyktig priser på datautstyr.
En tilsvarende prosess er i ferd med å skje innen musikkbransjen, og norske aktører - både de som lager musikk og de som selger den - må ikke hindres i å omstille seg til og tilpasse seg den nye teknologiske og globale virkelighet. På grunn av Internett og økende frihandel vil prisnivået på CD-plater, som prisnivået i andre bransjer, bli satt i det internasjonale marked, uansett hva norske politikere måtte ønske eller mene. Vi går mot en fremtid der norske musikkforhandlere ikke lenger konkurrerer med hverandre, men hvor de - dessverre iført sementtøfler påtvunget dem av det norske Storting - må sloss mot globale gigantaktører. Med de dyre norske CD-prisene vil stadig mer internasjonal musikk kjøpes på nett fra utlandet (hvor politikerne tydeligvis har mer næringsvett). Norske musikkforhandlere står ribbet igjen med dyr norsk musikk som skal konkurrere med billig utenlandsk musikk fra internasjonale aktører.
Slikt styrker ikke norsk musikkliv.
Politikere overlater gjerne til byråkrater å håndheve konsekvensene av det politiske makkverk de produserer. I "gamle dager" da grensene var lukket og man hadde sterk kontroll over vareflyten, kunne man holde prisnivået på varer kunstig høyt. I dagens globale frihandelssamfunn hvor den teknologisk utvikling rykker stadig fra politikernes evne til å henge med, er det idiotisk å forsøke kontrollere prisnivået på CD-plater ved lovforbud. En økende del av forbrukerne blir stadig mer sofistikerte og omgår lett paralellimportforbudet ved egenimport av CD-plater. Som digi.no har dokumentert i tidligere reportasjer, fungerer ikke grensekontrollen ved egenimport tilfredsstillende. Konsekvensen er at konkurransevridningen i norske forhandleres disfavør økes ytterligere. Grensen lekker som en sil fordi Postverket og Tollvesenet verken har mulighet, systemer, eller kapasitet til å tollbehandle mylderet av småpakker som krysser grensene.
Forbudet mot paralellimport av CD-plater må oppheves. Norske musikkprodusenter er nødt til å greie seg i en virkelighet der musikkpriser settes i det internasjonale markedet, og - ikke minst - norske musikkforhandlere må få like rammebetingelser som sine utenlandske konkurrenter. Forbrukere som ikke evner å handle på Internett bør ikke bli straffet med musikkpriser opp i mot det dobbelte av det andre konsumenter kan oppnå ved noen tastetrykk!
