Dyr selvpining i Telia

Telia kunne blitt landets tredje mobilnetteier men ender opp med hovedfeltet langt foran seg. Dermed kan Telias nye Norges-eventyr bli skrekkelig dyrt når selskapet må begynne å kjøpe mobilkunder for å forrente investeringskostnaden i sitt nye mobilnett.

Sommeren 1998 var konsernsjefene i Telenor og Telia, Tormod Hermansen og Lars Berg for andre gang på ett år i samtaler med sikte på en fusjon mellom Telenor og Telia. Omtrent samtidig var Telia i full gang med å planlegge utbyggingen av Norges tredje mobilnett etter lisenstildelingene i mars samme år.

Planen var utbyggingsstart høsten 1998 og ferdigstilling av nettet i de fire største byene sommeren 1999. Dette var minstekravet for å få nasjonal roaming, det vil si anledning til å sende trafikk gjennom Telenor Mobil og NetCom sine nasjonalt dekkende mobilnett. Telia måtte i tillegg bygge ut 14 andre byer og tettbygde steder i henhold til konsesjonsvilkårene.

Telia hadde med andre ord en unik anledning til å bli Norges tredje mobilaktør allerede i 1999 og bli med på veksten i fjoråret som viste seg å slå alle tidligere rekorder. Den gang ei. Telefusjonen gjorde at mobilkonsesjonen ble lagt på is, både av Telia og av Samferdselsdepartementet. Det er først nå når Telia igjen har henvendt seg til departementet at man har vurdert hvor den egentlig hører hjemme; i markedet eller hos Telia.

Ekspedisjonssjef for post og telesaker i Samferdselsdepartementet, Eva Hildrum, skriver i sitt brev av 16. februar 2000 til konsernsjef i Telia Jan-Åke Kark, at om Telia ikke kan bygge ut mobilnettet etter de gitte konsesjonsvilkårene "vil det bli vurdert å umiddelbart lyse konsesjonen ut på ny". Samtidig skriver Hildrum at Telia AB under visse betingelser fortsatt vil kunne anses som innehaver av konsesjonen. Hvilke betingelser dette er sies det ikke noe om, men etter det digi.no har grunn til å tro ligger det i dette blant annet at Telia aksepterer konsesjonsvilkårene for konsesjonen.

Dette er et svar på Karks henvendelse til departementet av 21. januar, der han ber om en bekreftelse på at Telia fremdeles er den rettmessige eier av konsesjonen.

I Jan-Åke Karks svarbrev av 24. februar, bekrefter Kark at utbyggingen vil skje basert på de eksisterende konsesjonsvilkårene. Også planleggingssjef for Telias mobilsatsing i Norge, Michael Larsen, bekrefter dette overfor digi.no fredag ettermiddag, samtidig som han sier at selskapet kan tenke seg å investere mellom 1 og 1,2 milliarder kroner i mobilprosjektet.

Dermed er det all grunn til å tro at Telia får beholde konsesjonen, selv om departementet har til gode å si dette rett ut.

Telias problem er at prisen selskapet må regne med å betale for å få kunder i Norge har økt betydelig siden oktober 1998. Faktisk kan prisen bli langt høyere enn det Kark regner med når han nå vil komplettere sitt Nordiske mobilrike. La oss se litt på situasjonen:

1. Høy penetrasjon

Siden oktober 1998 har det kommet til 1 million nye mobilkunder. Penetrasjonen i det norske markedet er den høyeste i verden og overgås bare av Finland. Dermed er det svært få "ledige" kunder igjen i markedet. Alle kunder må hankes inn på en eller annen måte. Avisannonser og TV-reklame koster penger.

2. Ingen kjeder

Telia har ingen forhandlere i Norge, ihvertfall ikke ennå. Dette er i dag et av de største hindre for nye mobilaktører, så lenge faghandlerne som oftest ekskluderer konkurrentenes mobiltjenester. En Rimi-løsning kan imidlertid være mulig også for Telia.

3. Maaange konkurrenter

Kanskje så mange som et dusin ulike selskap vil ha lansert sine mobiltjenester før Telia kommer på banen sent i år eller tildlig neste år. Telenor Mobil og NetCom er der allerede som mobilnetteiere. Sense, Site Communications, Tele 1 Europe, GTS, ElTele Øst og Telepluss vil leie seg inn på de eksisterende operatørenes nett. I tillegg kommer selskap som sier de vil drive med mobiltelefoni som netteiere eller tjenesteleverandører. Blant de er de to store på telefoni til privatmarkedet; Tele 2 og Enitel. I tillegg har selskap som Bane Tele, Teleopia og Priority Telecom (UPC) på ulike måter vist interesse for det norske mobilmarkedet, selv om de kanskje ser mest fram mot utlysning av nye mobillisenser til høsten.

4. Dårlig rykte

Varemerket Telia er heller ikke det mest lettselgende for tiden, hvis man sammenligner med situasjonen for noen måneder siden.

5. Ingen fasttelefonitjenester

Men viktigst er likevel at selskapet mangler en fastnettoperasjon. En ting er at selskapet da må leie kapasitet for å forbinde alle sine nye basestasjoner. Men viktigst er at selskapet mister et viktig salgsargument overfor næringslivskundene så lenge selskapet ikke kan tilby fasttelefonitjenester i kombinasjon med mobiltjenester.

I 1995 var det mobilbonanza i Norge, og dårlige telefoner ble solgt for en krone om en tegnet seg som abonnent for to år samtidig.

Jeg vil tro at vi vil kunne se en tilsvarende krig i markedet når Telia som netteier kommer på banen. De norske mobilbrukerne er imidlertid blitt voksne og lar seg ikke lenger lokke med billige telefoner. Derfor vil fremtidens mobilkrig være å selge samtaleminuttene billigst mulig.

Mobilkunde; gled deg!

Til toppen