For noen måneder siden ble det målt 2 prosent fagorganiserte i IT-bransjen. Tallet er et av de laveste i hele det norske næringslivet. Ikke særlig rart heller - med gasjer i halvmillionpluss-sjiktet, opsjonsordninger, frynser og andre godsaker i lønningsposen, var det neppe så mange av oss som følte at vi trengte noen fagforening i ryggen.
Det var før.
Spoler vi noen måneder fram i tid, har noen tusener mottatt oppsigelser eller permitteringer i mellomtiden. De som fortsatt sitter i jobbene sine, sliter med stigende krav til faktureringsgrad, overtid, salgsmål og lønnsomhet. Det er en jungel der ute, og er vi heldige vil de sterkeste bedriftene fortsatt leve når det hele er over. Om noen måneder.
Kanskje.
I dette klimaet er jeg for tiden på turné på tariffkonferansene til EL & IT-forbundet i LO. Jeg og min Gazette-kollega holder foredrag om hvordan man kan kommunisere med yngre aldersgrupper, og med en bransje som i utgangspunktet ikke er interessert i fagorganisasjoner.
Vi snakker for et særdeles lydhørt publikum.
Som andre fagorganisasjoner for IKT-ansatte, opplever nemlig også El & IT-forbundet en tilstrømming av nye medlemmer om dagen. Og disse nye medlemmene er langt mindre opptatte av solidaritet og kampsanger enn organisasjonene har vært vant med. Til gjengjeld vil de gjerne vite hvilke rettigheter de har, om de kan fortsette å tjene like mye som nå og samtidig få en viss grad av trygghet i jobben sin.
Svaret er som regel ja. Individuelle lønnsavtaler er ikke automatisk umulig selv om man er fagorganisert. Men etter min personlige mening vil det uansett være uunngåelig med en generell nedjustering av lønnsnivået i IKT-bransjen snart. Det er ikke fagorganisasjonenes skyld, snarere tvert imot. I det frie markedet er nemlig alt underlagt loven om tilbud og etterspørsel - også prisen på arbeidskraft og kompetanse.
Så lønnsgarantist blir nok verken LO eller IKT-Norge akkurat nå. Derimot tror jeg fagorganisasjonene har en annen viktig rolle å spille på kort sikt: Rollen som ryddegutt i forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Her viser det seg nemlig at det er ganske mange svin ute på skogen.
Den klassiske dotcom-døde bedrift, som startet med en gjeng kamerater på gutterommet, viser seg dessverre ofte å falle gjennom når det gjelder seriøst og forretningsmessig korrekt arbeidsgiveransvar. Og interessant nok er ledelsen i disse bedriftene ofte like interessert som de ansatte i at fagorganisasjonene skal få innpass. Forbundene bringer nemlig med seg gjennomarbeidede avtaler og ryddige arbeidsforhold. I tillegg får arbeidsgiver en godt informert sparringpartner i spørsmål om sikkerhet, arbeidsmiljø, kompetanseutvikling og lignende.
I vår bransje har vi lenge vært stolte av at vi har opphevet det gamle skillet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Vi har skrytt av at vi selv eier produksjonsmidlene, nemlig hodene våre, og at arbeidsgiver er mer avhengige av oss enn vi er av ham.
Sannheten er fortsatt at vi alle er i samme båt. Vi har alle interesse av at bransjen skal stabilisere seg og snu. Et skritt på veien er å sørge for ordentlige forhold i eget hus.
Cowboy-tilstander er nemlig både spennende og mulige å forsvare så lenge gullrushet pågår. Men når kruttrøyken har lagt seg, er det noen som må komme og rydde opp.
Etter min personlige mening er det få andre enn fagorganisasjonene som kan påta seg denne oppgaven akkurat nå.
