.. eller det virtuelle gutterommet

- Hva er det du driver med der inne? - Ingen ting. – Ja, men hvorfor har du låst døren da? – Fordi! – Kan jeg få komme inn? – Nei!!!

Det skal handle om gutterommet, den evige, fordums kilde til mutterns frustrasjon på den ene siden: - Hva er det han driver med der inne? - Tenk om det skulle komme noen? - Det ser jo ikke ut der inne!

På den andre siden; vårt og våre fortroliges eneste virkelige fristed. Dersom døren var låst, vel å merke.

Snakker vi gutterom og låste dører, kommer vi ikke utenom sex, men denne gangen lar jeg det ligge til fordel for det langt mer prosaiske P2P. Peer-to-peer databehandling, det faktum at din og min datamaskin har direkte, online kontakt og det med et minimum av mellomledd.

Sammenligningen mellom P2P og gutterommet burde være åpenbar: I min pure ungdom satt vi på gutteværelsene og kokte sammen det som gutter gjennom alle tider har kokt sammen når kan nyte en smule privatliv. Stort sett dreide det seg om to temaer: Damer, det vil si studier av den til enhver tid siste anskaffelsen av pornografisk materiale, og musikk, avspilling til det kjedsommelige av den til enhver tids siste anskaffelse av plater, fortrinnsvis av typen Long Playing (LP).

For å holde meg til musikk; gutterommet dazumal var gjenstand for to aktiviteter knyttet til nytelsen av musikk: Gjennomhøring av andres musikk, samt byttelåning og etter hvert kopiering til kassetter. Lovligheten av dette er i prinsippet den samme i dag som den gang, dette er helt legal aktivitet dersom det ikke utnyttes kommersielt.

Nå har verden så til de grader forandret seg at vi har fått ”det virtuelle gutterommet”. Denna gutten, yours truly, kan fra nær sagt hvorsomhelst tilbringe tid og gjøre ting på ”gutterom” verden over. Fantastisk! Og det vi gjør, har ikke forandret seg det døyt. For ideen bak P2P er jo nettopp at det ikke eksisterer noen mellomledd utover den infrastrukturen som er tilgjengelig for alle, det vi si telenettet. Det er heller ingen som tjener penger på det vi gjør. Eller?

Jo visst tjener teleselskapene penger, men de tjener ikke penger eksplisitt på dette og dermed blir det tvilsomt å kalle det organisert økonomisk virksomhet. I salig Napsters tid eksisterte det programvare og servere som tilrettela tjenestene, dermed ble det definert som organisert virksomhet og dømt ulovlig. Ren P2P er ikke organisert på samme måten; P2P dreier seg om deg og meg, noen tusen mil med kabler og vår felles interesse for musikken til U2 og Butthole Surfers.

Men så er det altså slik at de store innen musikk- og underholdningsbransjen vil stoppe denne virksomheten. For å gjøre dette, strever de ræven av seg i hvert enkelt tilfelle for å grave frem en eller annen form for kommersiell struktur. En mulighet som dels har nådd frem, er å spore opp selskaper som har stått bak distribusjonen av den programvaren som enhver maskin må ha. Dette har imidlertid vært bare delvis vellykket.

En annen mulig fremgangsmåte for opphavsrettsorganisasjonene - gudane vet hvor de har lovhjemmel til å gjøre det – er å bruke nettet til å spore opp alt som er gått av P2P-kommunikasjon innen en enkelt sfære. I USA verserer nå en sak hvor internetttjenesten Verizone tar brukernes side og ønsker å stoppe en rettslig avgjørelse hvor RIAA (The Recording Industry Association of America) har fått anledning til å spore slik kommunikasjon. P2P-tjenesten det dreier seg om her er velkjente KaZaa.

Denne konkrete saken har løftet problemstillingen opp på et prinsipielt nivå, som det heter. Med hvilken rett kan myndigheter eller rettighetsorganisasjoner overvåke denne typen aktivitet? Og det er da det virkelig begynner å bli morsomt. For en ting er det store antallet opphavsrettslige interessenter i et slikt spill. I tillegg kommer at ulike land svært forskjellig lovgivning på dette området. Internett, på sin side, har ingen landegrenser. Tenk også over tidsånden i Bush’ USA, hvor terskelen for politisk overvåking er senket betraktelig siden en viss dato.

Her er duket for uendelige lange diskusjoner hvor ”viktige rettsprinsipper settes på prøve”, for å si det litt offisiøst. Rettsprinsipper jeg og min kompis Per Arne var totalt uvitende om og ga absolutt bengen tilbake i 1967, der vi satt på rommet til PA og bytta Beatles mot Stones. Det samme i dag: Undertegnede, BigZumaXXL og de millioner av andre P2P’ere jeg deler gutterom med ved hjelp av en fiberoptisk linje på bunnen av Atlanterhavet; vi skriker ut i kor:
KEEP OUT!

God helg!

PS! Andre del av denne raljeringen blir publisert i neste uke.

Til toppen