Norge har fått enda en visjonær og velmenende rapport om hvordan vi skal klare å skape et norske Silicon Valley. Denne gangen er den skrevet av IT-næringen selv, men vi har fått servert to slike rapporter før - en fra Jagland-regjeringen og en Bondevik-regjeringen.
Rapportene har til felles at de bruker lang tid på innføring i hvor viktig IT og digital kommunikasjon har blitt for så å gå over på den norske situasjonen. Vi er flinke på kjøp, men ikke produksjon av IT. Se på Finland og Sverige - de har Ericsson og Nokia, vi har olje. Hva skal vi gjøre når oljen ta slutt?
Nå må vi satse, sier rapportene og lanserer lange lister med ord og utrykk som prioritere, være foregangsfigur, vise vei, skape grunnlag og annet svada. Visst har rapportene økt bevistheten hos politikerne og endret /justert en del mindre problemer.
Men vi har ikke kommet nærmere noe Silicon Valley eller Ericsson for det. For vi har ikke angrepet de tøffe spørsmålene enda. Skal du få mye, må du være villig til å ofre mye.
Vilje til å satse er vilje til å foreta beinharde prioriteringer, det vil si ta fra gamle og syke og gi til IT-forskning og investeringer. Staten kan satse på IT på to måter - enten ved å myke opp beskatningen og forenkle regelverket som styrer bransjen, eller å investere selv. Dette er noen av de konkrete, men dyre tiltakene staten foreløpig sier nei til:
- Slutte alltid å tenke distriktspolitikk først og utdanning/næringsutbygging etterpå
- Løse opp på beskatningen av opsjoner
- Lempe på tollregler/import-reglene for Internett-handel
- Doble antall IT-studieplasser
- Vurdere et frihandelsområde, slik Irland har gjort
- Vurdere milliard-investeringer over statsbudsjettet, slik Finland har gjort
- Se på Telenors makt og vurdere en bred åpning av det lokale aksessnettet
- Vurdere Telenors investeringspolitikk - norske kunder fôrer Telenor med penger over telefonregningen som de investerer i utenlandske mobiltelefonoperatører
Er ikke alle partier lengre enig om at vi ønsker oss en stor IT-industri?
