eNorge 2005 - uten politisk kraft og vilje?

Dessverre ser ikke regjeringen eNorge-planen som et ledd i en næringspolitikk, men som et isolert - og noe eksotisk - fenomen, kommenterer Arild Haraldsen.

Næringsdepartementet har laget den første tilstandsrapporten etter at eNorge-planen ble lagt frem i mai i fjor. Den konkluderer med et blandet bilde når det gjelder "e-utviklingen" her i landet. Men faktum er at Norge henger etter på alle sentrale områder. Særlig står det offentliges egen innsats på dette området til strykkarakter. Grunnen er at regjeringen ikke ser eNorge-planen som et ledd i en næringspolitikk, men som et isolert - og noe eksotisk - fenomen.

Statsminister Kjell Magne Bondevik sa på NHOs næringslivskonferanse denne uken at Norge bør være like ambisiøs som EU i sin næringslivsstrategi, nemlig å bli den mest konkurransedyktige økonomien i verden i 2010.

Det skal en oppnå ved satsing på 6 områder:
1) oppbygging av kunnskap og kompetanse,
2) forskning og kommersialisering av forskningsresultater,
3) entrepenørskap og oppstart av nye virksomheter,
4) forenklingsarbeid,
5) infrastruktur og regionale innovasjonsmiljø, og
6) generelle rammebetingelser for næringslivet.

"eNorge-2005" er imidlertid en faktor for å realisere regjeringens næringslivsstrategi. Det vil derfor være naturlig å bruke tilstandsrapportene for "eNorge-2005" til å "måle" eNorge-satsingen opp mot Bondeviks 6 punkter. La oss derfor vurdere dagens tilstandsrapport i det lys:

Hvordan måle tilstanden på et lands e-satsing?
Det finnes bare én måleindikator som gir relevant måling av et lands e-tiltak: Hvilken verdiskapningen samfunnet har hatt (vekst i brutto nasjonalprodukt (BNP)), og hvilken produktivitetsvekst og verdiskapning bedriftene har hatt (målt i realiserte gevinster for bedriften og dens marked/kunder).

Det er vanskelig foreløpig å måle effekten av e-handelssatsingen på bruttonasjonalprodukt. Så det lar vi ligge. Men det er viktig å notere seg at ledende fagmiljøer som Brookings Institute i Washington og MIT i Boston, mener effekten av e-handelssatsing generelt sett vil være på opptil 0,5 prosent på BNP. Departementet bør alliere seg med forskningsmiljøer som kan bidra til å utvikle gode måleindikatorer her.

Den andre måleindikatoren er effekten på bedriftsnivå målt i produktivitet og verdiskapning. Tilstandsrapporten sier at produktivitetsveksten her i landet (fastlandsnorge) er større innenfor tjenesteytende sektor enn innenfor industrien. Men tilstandsrapporten sier ikke noe om hva dette skyldes.

I følge næringen selv skyldes dette satsing på IT i styringen av det enkelte ledd i verdikjeden (for eksempel styring av hyllemetrene som er et viktig konkurranseparameter for varehandelen), og ved bruk av IT i samhandlingen mellom bedrifter (for eksempel distribusjon og informasjonsflyt). Begge disse delene er basert på bruk av standarder for å oppnå "economies of scale" (stordriftsfordeler).

Det er på dette området det største produktivitetspotensialet finnes her i landet. Både med hensyn til effektivisering av informasjons- og vareflyten tvers gjennom verdikjeder, og i tilknytning til supplerende og støttende verdikjeder, så som transport og betalingsfunksjoner. På grunn av den geografiske "struktur" her i landet, samt vår eksportorientering vil e-handelstiltak innen disse verdikjedene ha stor kostnads- og konkurransemessig effekt. Det er denne type måling som både vil være relevant, ansporende og inspirerende for andre som tenker "e-business".

Enklere er det å måle innsatsfaktorene for å oppnå denne produktivitetsøkningen. Her finnes det stor grad av enighet blant fagfolk at disse faktorene knytter seg til begrepet innovasjon. Innovasjon består av følgende faktorer:

  • Forskning/utvikling innen IKT
  • Satsing på kompetanseutvikling innen skoleverket, etterutdanning og bedrifter
  • Stimulering av entrepenørvirksomhet
  • Finansiell stimulering

Alle elementer som knytter seg nær opp til Bondeviks 6 strategipunkter. Hvordan står eNorge-satsingen i forhold til disse innsatsfaktorene? Det er her Tilstandsrapporten for eNorge er både interessant, men også avslørende:

Forskning/utvikling innen IKT
Norge står til stryk på bevilgninger til IT-relatert forskning. Vi ligger langt etter andre OECD-land når det gjelder bevilgning til IKT-forskning, en langt større del av denne forskningen brukes til produktutvikling, og ikke til grunnlagsforskning eller anvendt forskning. Og vi er langt dårligere enn andre land til å kommersialisere forskningsresultatene. I forhold til EUs målsetning må vi fordoble forskningsinnsatsen.

Hvorfor er forskning innen dette området av betydning? Fordi all erfaring tilsier at grunnlags- og anvendelsesforskning innen IKT ikke kan overlates til "markedet"; det blir for dyrt og risikofylt for den enkelte bedrift, i motsetning til den direkte produkt-forskningen.

Oppbygging av kunnskap og kompetanse
Norske bedrifter er for dårlig til å ta i bruk og få ut effekter av e-handelssatsinger. Tilstandsrapporten peker helt riktig på noen årsaker. Det er mangel på forståelse for den strategiske verdi av elektronisk forretningsdrift, mangel på evne og kompetanse til strukturelle endringer, og mangel på integrasjon med eksisterende løsninger og mellom ulike ledd i verdikjeden.

Samtidig vet vi at gevinstmulighetene ved bruk av elektronisk forretningsdrift er store, særlig for SMB-bedrifter. Elektronisk forretningsdrift innebærer ikke bare effektivisering av transaksjoner internt og mellom bedrifter, men det gir bedriften også større muligheter for bedre kundekontakt og -forståelse, større grad av fleksibilitet i produksjon og distribusjon, bedre muligheter for merkevarebygging ved fremheving av produktegenskaper, og bedre muligheter til skreddersøm av kundetilbud.

BIT-programmet i regi av SND er et eksempel på slik praktisk kompetanseutvikling, og gevinstrealisering. BIT-programmet er et brukerstyrt innovasjonsprogram hvor målsetningen er økt produktivitet ved å effektivisere bedriftenes verdikjeder. Dette har nå hatt fokus og oppnådd betydelige resultater innen gullsmed- og møbelbransjen. Hvorfor ikke ta med slike praktiske eksempler som både viser verdien av "e-business" og hvordan virkemiddelapparatet kan fungere?

Med all respekt for PC-er og IKT-kompetanse ut i skoleverket - som tilstandsrapporten nøye omtaler - , det er "kompetanse" ute i bedriftene som teller. Men dette er ikke nødvendigvis IT-relatert kompetanse, evne til å bruke Internett og data. En rapport fra Norges Handelshøyskole som nylig ble lagt frem, sier at det er bedriftenes evne til innovativt å utnytte de muligheter teknologien gir, og til å realisere gevinster ved en slik satsing, som gir produktivitetsvekst og verdiskapning. Satsingen på skoleverket - som også er nødvendig - gir effekt kun på meget lang sikt, og da indirekte.

Entrepenørskap og oppstart av nye virksomheter
Vi scorer lavt på entrepenørskap. Det skyldes i hovedsak mangel på politisk stimulering av denne type virksomhet både finansielt, men også sosialt og kulturelt. Til tross for Bondeviks ønske om flere "Reodor Felgen"-typer - det er ikke sosialt og kulturelt akseptabelt å være grunder i Norge, og støttetiltakene fra myndighetenes side i form av opplæring og finansiering er ikke god nok.

Infrastruktur og regionale innovasjonsmiljø
Næringsminister Ansgar Gabrielsen har pekt på at det ikke finnes noen etterspørsel etter bredbånd her i landet. Årsaken finner han imidlertid i sin egen tilstandsrapport om eNorge: Prisene på bredbånd er langt høyere her i landet enn i andre land. Det er også årsaken til den langt lavere dekningsgrad på bredbånd vi har sammenlignet med andre land.

Det er på tide å være tydelig på årsaken til at det er slik:

Det er i hovedsak Telenor som er leverandør av bredbånd her i landet. Staten har gitt fra seg muligheten av å pålegge Telenor en utbygging som ikke er kommersielt begrunnet. Det er en riktig politikk ut i fra helt andre årsaker enn bredbåndsutbygging - nemlig Telenors evne til å konkurrere i et de-regulert marked.

Men når staten da ikke lenger kan styre innsatsfaktoren (Telenor), må de oppmuntre etterspørselsesfaktoren (markedet). Det offentlige bør selv være en stor etterspørrer etter bredbånd. Samtidig er det offentliges rolle som etterspørrer etter bredbånd, på mange områder en forutsetning for at små- og mellomstore bedrifter kan få tilgang til bredbånd til overkommelige priser. Bredbåndsatsingen bør derfor sees som et ledd i etableringen av regionale og lokale innvasjonsmiljøer ("veksthus") for økt lokal verdiskapning.

En forutsetning for å satse på bredbånd må være at det faktisk finnes relevante tjenester som kan nyttiggjøre seg den økte kapasiteten som bredbånd tilbyr. Dette er ikke (eller bare i liten grad) tilfelle i dag. Her har Norge forsømt seg, bla. med å stimulere til anvendelsesorientert IKT-forskning for å få opp tjenester som dekker et reelt behov hos bedrifter (og privatpersoner). Stikkord er økt innsats for å stimulere til bransje- og bransjeovergripende standarder for elektronisk forretningsdrift, etablering av Registry / Repository-tjenester, portaltjenester, satsing på anvendelsesorienterte brukerprosjekter, etc. Utvikling av tjenester vil gjøre det lønnsomt å investere i en utbygging av bredbåndsnett, som igjen vil få ned prisen

Konklusjon:
Den nåværende regjering er av den oppfatning at de ikke kan "bestemme" at norske bedrifter skal satse på elektronisk forretningsdrift, og at det må være tilstrekkelig å legge forholdene til rette for, oppmuntre til, osv. at "markedet" tar dette i bruk.

Men det offentlige kan i langt større grad "bestemme" dette hvis de vil, både gjennom direkte tiltak ved selv å bli en betydelig bruker av elektronisk samhandling, og indirekte ved større og mer målrettede bevilgninger til IKT-relatert forskning, økt satsing på BIT og VeRDI-programmet, og ved økt stimulering til å etterspørre og ta i bruk bredbånd.

For å få dette til må eNorge-planen fokusere på noen få utvalgte tiltak, se figuren nedenfor:



Men hva har skjedd? Det er nesten ikke mulig å spore noen effekt av offentlig sektors egne aktiviteter innen elektronisk forretningsdrift. Den såkalte "offentlige markedsplassen" for elektronisk innkjøp representerer mindre enn én prosent av det samlede årlige innkjøp, og har på langt nær foreløpig blitt den drivkraft verken for effektivisering av offentlig virksomhet, eller som motor for handel over elektroniske markedsplasser for det private, som mange ønsket og håpet.

Årsaken er primært at det offentlige henger etter når det gjelder å løse strukturproblemene innen offentlig forvaltning. Det er ikke tilstrekkelig å etablere "web-sider" for tilgang til den enkelte etat (såkalt "døgnåpen forvaltning"), når problemet er at privatpersoner og bedrifter må få løst sine problemer på tvers av ulike etater. Hovedproblemet ligger i å utvikle "one-stop-shopping" - eller såkalt "Single Window" som det arbeides med internasjonalt i en undergruppe av FN -; altså ett kontaktpunkt for å få tilgang til flere etater for løsning av ett problem. Men det innebærer at en må endre prosesser og prosedyrer på tvers av etater, og få etater til å samarbeide om felles oppgaver.

Her kan Arbeids- og administrasjonsdepartementets IKT-strategi for modernisering av offentlig sektor spille en stor rolle. Men den er fremdeles - 2 måneder etter at den skulle lanseres -en trygt og godt bevart "statshemmelighet", i påvente av nødvendige politiske avklaringer.

Tilstandsrapporten om eNorge gir et skjevt - og til dels irrelevant - bilde av eNorge-satsingen. Grunnen er at politikerne ikke ser eNorge-planen i sammenheng med en innovasjonsdrevet næringspolitikk.

Fremtidige tilstandsrapporter bør rette på det.

Les også:

Til toppen