Les om saken mot DVD-Jon:
- DVD-Jon frikjennes
- DVD-Jon: - Fornøyd med frifinnelse på alle punkter
- Manshaus: - En sterk dom
- Her kan du lese hele dommen
- Håper på skikkelig EU-debatt etter DVD-Jon-saken
- Økokrim anker DVD-Jon-saken
Utgangspunktet til nå har vært at hacking eller lignende aktiviteter har vært mulig å straffe etter straffelovens § 145 annet ledd. Det var også den som var aktuell i DVD-saken. Etter denne bestemmelse er det forbudt å bryte en beskyttelse eller på lignende måte uberettiget skaffe seg adgang til data eller programutrustning. Ved siden av denne bestemmelsen eksisterer åndsverkloven § 2 om opphavsmannen enerett til å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten og eksemplarfremstillingen; og § 12 om rett til privatkopiering. Alternative hjemler kan være straffelovens § 257 om tyveri og markedsføringsloven § 1 om handlinger i strid med god forretningsskikk.
Etter dagens situasjon er det vanskelig å si noe helt konkret om rekkevidden av disse bestemmelsene. På en side er det rettighetshaverne som ønsker å beskytte sine produkter, slik som musikk og film i form av cd'er og dvd'er. I tillegg eksisterer ønsket om å beskytte selve beskyttelsesmekanismene som kan koste store summer å utvikle. På den andre siden forbrukerne eller privatpersonenes mulighet til å bruke de produkter de kjøper. Hvor grensen mellom disse to ytterpunkter eksisterer, er det vanskelig å si noe klart om. I forhold til kopieringssperrer er spørsmålet om rettighetshaverne gjennom retten til allmenngjøring også kan bestemme hvordan denne skal skje, inkludert retten til å legge inn kopieringssperrer.
I denne uklare situasjonen finnes det nye regler som kan gi en ide om hvordan situasjonen er. Opphavsrettsdirektivet har hatt som formål å legge til rette for nytt regelverk for ivaretakelse av immaterielle rettigheter i den digitale hverdag, slik som film og musikk. I denne prosessen er det to sentrale sider. Det ene er identifiseringen av åndsverk gjennom digitale rettighetsklareringssystemer og det andre er teknologiske beskyttelsesmekanismer. Sistnevnte er behandlet i artikkel 6 av opphavsrettsdirektivet og førstnevnte i artikkel 7.
Teknologiske beskyttelsesmekanismer er således ment å være en grunnleggende rettighet for rettighetshaverne for å beskytte sine eiendeler. Det kan være gjennom kryptering, passord, digitale vannmerker eller andre teknisk adekvate løsninger. I denne prosessen tar en ikke stilling til om slike løsninger fremmer handel av digitale varer, men det må forutsettes at de som kjøper produktene i det minste vet hvilke begrensninger som finner, slik som at når en kjøper et datamaskinprogram for Windows Xp, så er det ikke sikkert det fungerer for Windows 2.0.
Nå vet en ikke med sikkerhet hvordan opphavsrettsdirektivet vil bli implementert, men skal norsk rett være i overensstemmelse med EU-retten og direktivet må det tillates med beskyttelsesmekanismer, og disse må være beskyttet i seg selv. Om dette er kommersielt ønskelig og om markedet vil tolerere det er derimot en annen debatt. Rettslig sett må det antas at beskyttelsesmekanismer er lovlige.
Dette harmonerer også med dagens bestemmelse i straffeloven § 262, som i annet ledd sier at; "Den som ved bruk av dekodingsinnretning påfører den berettigede et tap eller skaffer seg selv eller andre en vinning ved å få uautorisert tilgang til en vernet tjeneste, straffes med bøter eller fengsel inntil 6 måneder". Med vernet tjeneste menes fjernsyns- og radiosignaler, og tjenester som teleformidles elektronisk på forespørsel fra den enkelte tjenestemottaker når tilgang i forståelig form er avhengig av tillatelse fra tjenesteyter og ytes mot betaling, eller selve tilgangskontrollen til tjenestene når den må regnes som en egen tjeneste. Viktig er likevel at dagens rettstilstand må antas å tillate tekniske beskyttelsesmekanismer, og åndsverkloven § 2 og straffeloven § 145 annet ledd kan foreløpig på bakgrunn av DVD-saken ikke tolkes slik at tekniske beskyttelsesmekanismer ikke er tillatt. Det motsatte må nok snarere være tilfellet. Dette harmonerer også med tanken om at en opphavsmann skal kunne beskytte sitt verk og kunne utnytte de økonomiske verdiene som finnes i verket og dermed kunne bestemme hvordan verket skal kunne benyttes av andre.
Denne artikkelen er skrevet i samarbeid med Simonsen Føyen-advokaten Espen Tøndel.
