UMUSIKALSK: Prince har igjen pusset advokater på noen av sine mest dedikerte fans. (Bilde: All Over Press)

Felttog mot fansen

Hva er det Prince holder på med? Saksøker egne fans for 22 millioner dollar.

Det er ikke hver dag man ser noe liknende: Et helt miljø av hardcore fans i åpen konflikt med sitt idol.

I disse omveltingstider for musikkbransjen er lojale fans noe man som artist bør ta meget, meget godt vare på.

Derfor er det både merkelig og trist å være vitne til hvordan min gamle helt Prince nok en gang pusser et kobbel illsinte advokater på noen av sine mest dedikerte tilhengere.

Gjennom et søksmål anlagt i California krever Artisten Tidligere Kjent Som Smart denne gang minimum én million dollar, eller mer enn 6,1 millioner kroner, fra hver av de 22 nettbrukerne som beskyldes for ha lenket til bootleggede konsertopptak, blant annet på ulike fildelingsnettverk, via Facebook, blogger og fanforum. Digi.no skrev om saken i går, etter at nyheten først sprakk på Torrentfreak.

Det er altså ikke snakk om piratkopiering av offisielle Prince-utgivelser, men om uautoriserte konsertopptak.

Jan Omdahl er mangeårig kommentator om teknologi og nye medier i Dagbladet. Etter at Dagbladet og digi.no fikk samme eiere vil flere av hans kommentarer og saker bli publisert i digi.no.
Jan Omdahl er mangeårig kommentator om teknologi og nye medier i Dagbladet. Etter at Dagbladet og digi.no fikk samme eiere vil flere av hans kommentarer og saker bli publisert i digi.no.

Det er selvsagt legitimt for en artist å hegne hardt om sine egne åndsverk, særlig i disse tider. Men at det skulle være vesentlige kommersielle skadevirkninger knyttet til slik bootlegvirksomhet, er i seg selv diskutabelt. Salg av konsertopptak er neppe noen stor bit av kakediagrammet som utgjør Princes artistøkonomi i dag. Alle som vet noe som helst om hvordan relasjonen mellom en artist og fanbasen fungerer, vet dessuten at slike konsertopptak fungerer som lojalitetsbyggende lim både mellom artist og fans, og fans imellom. Bootleggingmiljøet teller noen av en artists mest hardkote og lojale fans, og navnene på de saksøkte i Prince v. Chodera-søksmålet tyder ikke på at det er snakk om noe annet her.

Med navn som DaBang319, PurpleHouse2 og PurpleKissTwo er det åpenbart at vi snakker om fans av det slaget som har sørget for å fylle platehyllene til en hard kjerne av fans, og i noen grad undertegnede, med opptak som gir ny og viktig innsikt i Princes virke.

Juvelen i min samling er forøvrig den triple vinylversjonen av «Small Club: 2nd Show That Night», et legendarisk opptak fra en liten klubb i Den Haag i Holland i 1988. Uten bootleggere ville denne perlen av et konsertopptak, langt bedre enn noe Prince har utgitt offisielt, ikke vært tilgjengelig.

Kroneksempelet på et band som forsto mekanismene i et slikt økosystem er selvsagt Grateful Dead.

De lot fansen ta opp så mye de ville på konsertene, og gjerne distribuere materialet, men helst ikke med profittmotiv. Foran scenen kunne det være en skog av mikrofonstativer når bandet seilte inn i en ny og hittil ukjent versjon av «Dark Star». For en gruppe som satte sin ære i aldri å gjøre to like konserter, er disse konsertopptakene en helt vesentlig del av det musikalske arvegodset - og trolig en medvirkende årsak til at også bandets offisielle utgivesler har solgt så godt som de har gjort.

Men Prince ser det ikke slik. Han vil ha absolutt kontroll over sin kunstneriske produksjon, og historien om hans juridiske krigføring mot folk han mener misbruker hans materiale, er lang og absurd.

I november 2007 går de ansvarlige bak Prince-fansidene housequake.com, princefams.com og prince.org sammen om en aksjon de kaller Prince Fans United, i protest mot det de mener er urimelige opphavsrettslige krav og forsøk på sensur fra Prince og hans advokater. De henviser til ytringsfriheten og det såkalte fair use-prinsippet i opphavsretten. Foranledningen er krav om at fansidene måtte fjerne alle bilder, sangtekster, albumcover og annet Prince-relatert materiale som angivelig er i strid med opphavsretten.

Det er ikke hver dag man ser noe liknende: Et helt miljø av hardcore fans i åpen konflikt med sitt idol.

Prince svarer med låta «PFUnk». I teksten driver han temmelig krass argumentasjon mot fansen, samtidig som han forsøker å inviterte til en slags forsoning. «I love all y?all, but don?t you ever mess with me no more», kvekker han med heliumstemmen til Camille, over en spretten funkgroove. «The best remedy for a basket full of lies is funk», fortsetter han, før han noe halvhjertet forsøker å ro det hele i land med et «Peace y?all, stay funky».

Måneden før dette underlige opptrinnet, i oktober 2007, går en dame ved navn Stephanie Lenz til søksmål mot Universal Music Publishing Group. Selskapet har tvunget YouTube til å fjerne en hjemmevideo hun har lagt ut, der Princes «Let's Go Crazy» spiller svakt på anlegget i bakgrunnen.

I videoen løper de to små sønnene hennes fornøyd rundt i huset med hver sin trillevogn, mens man så vidt kan høre forvrengt Prince-gitar i bakgrunnen. Dette mener altså Universal (og, må man anta, Prince) det er maktpåliggende å slå ned på.

Det får da være grenser, tenker Lenz, og går til sak. Men Universal går til motsøksmål, og seks år senere verserer saken, utrolig nok, fortsatt i rettsapparatet.

2007 er i det hele tatt et knallår for bisarr Prince-juss. Måneden før Lenz går til sak, i september, saksøker Prince videodelingstjenesten YouTube og auksjonsnettsida eBay. Ifølge et brev fra rettighetsorganisasjonen Web Sheriff (sic) som representerer Prince, er årsaken at disse nettstedene velger å ikke filtrere bort uautorisert musikk og film, mens de filtrerer «porno og pedofilt materiale». At det deles mye «uautorisert» musikk og video på YouTube er det liten tvil om, og på eBay går bootlegs som varmt hvetebrød. Men det er tross alt ikke The Pirate Bay det er snakk om. Noen vil nok hevde at dette er nettsteder som mer enn de fleste andre bidrar til å opprettholde interessen for ulike artistmerkevarer, og som også representerer mulige inntekststrømmer for den som vet å sno seg digitalt.

I løpet av en tremåneders periode går altså Prince og hans juridiske og kommersielle representanter i klinsj med sine mest lojale fans og nettambassadører, med en amerikansk husmor, og med to av verdens ledende markedsplasser for musikkrelatert innhold.

Det er slik adferd som gjør at Prince i 2013 tildeles Raspberry Beret Lifetime Aggrievement Award av den amerikanske organisasjonen Electronic Frontier Foundation, som arbeider for borgerrettigheter på nettet. «Prince har vist gang på gang at han er villig til å misbruke opphavsretten i sitt forsøk på å begrense ytringsfriheten», heter det blant annet i juryens begrunnelse.

Man kan trygt si at det siste søksmålet føyer seg inn i et mønster. Hvordan kan det ha seg at vår mann, som på mange måter har vært en av musikkbransjens mest framsynte gründere, med en rekke tidlige og dristige eksperimenter i salg og markedsføring via nett, ender opp som en dårlig vits blant alle som skjønner seg på feltet?

Vi snakker tross alt om en artist som, sammenliknet med et flertall av sine kolleger, må kunne kalles en slags teknologisk visjonær. I 1994 er blant de aller første til å ta i bruk det dengang så revolusjonerende cd-rom-formatet, og to år senere er han svært tidlig ute med nettstedet thedawn.com, der han byr på lydfiler, chat og eksklusivt salg av musikk. Hvordan er det mulig å skjønne så mye, og samtidig så lite, av nettet og nettbrukernes psykologi?

Kontroll er nok et sentralt stikkord. Har man lest noen Prince-biografier, vet man at han virker å være en mann uten overdreven tillit til sine omgivelser. En nesten manisk drift mot uavhengighet og et ekstremt kontrollbehov går hånd i hånd. Det er en cocktail som nødvendigvis skaper et konfliktfylt forhold til det uregjerlige nettet, og til fansen som bruker det for alt det er verdt.

Det gjelder jo å ha kontroll, selv når det kanskje hadde vært smartere å slippe opp litt.

Deler av denne teksten er hentet fra et lengre essay jeg har skrevet om Princes forretningsmetoder og forhold til nettet i Christer Falcks og Petter Aagaards Prince-biografi «Shockadelica».

Til toppen