JUSS OG SAMFUNN

Forskjellene øker

Ny omfattende rapport avdekker økte digitale skiller.

Det digitale skillet, målt etter to dimensjoner: Antall abonnenter per innbygger (x-aksen) og båndbredde per abonnement (y-aksen). Størrelsen på skivene uttrykker brutto nasjonalprodukt per innbygger.
Det digitale skillet, målt etter to dimensjoner: Antall abonnenter per innbygger (x-aksen) og båndbredde per abonnement (y-aksen). Størrelsen på skivene uttrykker brutto nasjonalprodukt per innbygger. Bilde: ITU
17. okt. 2012 - 06:59

Den internasjonale teleunion ITU har nettopp lagt ut 2012-utgaven av sin årlige rapport om tilstanden i det globale informasjonssamfunnet Measuring the Information Society. Dokumentet omfatter 230 sider tettpakket med statistisk materiale. Ifølge ITUs generalsekretær Hamadoun Touré gir dette dokumentet verdens mest omfattende oversikt over tilstanden i det globale IKT-markedet.

Rapporten assosieres særlig med IDI – «ICT Development Index» – som måler 155 lands utviklingsnivå innen IKT på en skala fra 0 til 10. Indeksen er sammenliknbar fra år til år, og fra land til land. Siden 2010 har det globale nivået økte med 0,21 poeng, til 3,94. Landet med høyest IDI, Korea, har hevet seg 0,10 poeng til 8,56. På de neste fire plassene er Sverige, Danmark, Island og Finland, som alle har over 8 poeng. Norge faller fra 11. til 13. plass med en framgang på 0,13 poeng – betydelig mindre enn det globale gjennomsnittet – til 7,52 poeng. I forhold til delindeksene ligger Norge på 12. plass i aksess (ned fra 10. plass), på 16. plass i bruk (samme som i forrige rapport) og 14. plass i ferdigheter (samme som i forrige rapport).

Nytt i årets rapport er en erkjennelse av at tall på hvor mange har tilgang til bredbånd må suppleres med mål for hvor mye båndbredde man faktisk har tilgang til.

For en husholdning er det et hav av forskjell om man disponerer én mobiltelefon med tilgang til 3G, eller en fiberforbindelse med 50 megabit per sekund. Ved å ta hensyn til ulikhetene i faktisk tilgang til båndbredde, maner rapporten fram en mer nyansert analyse av utviklingen i både fattige og rike land, og i forskjellen mellom dem.

Eksempelet Japan viser hvor utilstrekkelig det er kun å vurdere et bredbåndsmarked med utgangspunkt i antall abonnenter.

Tallet på faste bredbåndsabonnementer i Japan sto stille i hele perioden fra 2002 til 2010, på rundt 39 millioner, tilsvarende 31 abonnementer per 100 innbyggere. I samme periode økte den gjennomsnittlige båndbredden per abonnement fra 175 kilobit per sekund til 21 megabit per sekund, det vil si 120 ganger så mye. Årsaken er en storstilt satsing på fiber: Japan hoppet over mellomstadig med DSL og kabelmodem, og gikk omtrent rett fra klassisk modem til fiber. Dette var resultatet av en uttalt politikk, utformet i 2001.

Den globale analysen til ITU avdekker tre drivkrefter innen utviklingen av befolkningens tilgang til båndbredde: I tillegg til antall abonnementer og bedre kanaler – for eksempel fiber i stedet for xDSL og 3G mobil i stedet for 2,5G – kommer bedre bruk av kanaler gjennom datakomprimering. Den teknologiske utviklingen kommer til uttrykk i begge de to siste drivkreftene, det vil si bedre kanaler og bedre utnyttelse av kanalene.

Kapasitetsutvidelsen i verdens telekommunikasjon var fra til 2001 i hovedsak drevet av økningen i tallet på abonnenter, skriver ITU i rapporten. Siden har teknologien vært den viktigste drivkraften.

I årene 2005 til 2007 skjedde det en eksplosjon i tilgang på båndbredde, med en kraftig økning i tilgang til både 3G mobil og fiber: Det gjennomsnittlige tallet på bit per sekund per abonnement økte med mer enn 50 prosent. Økningen har avtatt noe de siste årene, men er fortsatt mange ganger større enn veksten i antall abonnementer.

Komprimeringsalgoritmenes bidrag til økningen i båndbreddetilgangen vurderes av ITU til rundt 6 prosent per år. ITU mener at revolusjonen innen mobildata ikke hadde vært mulig uten den stadige forbedringen i disse algoritmene.

Det såkalte digitale skillet mellom rike og fattige land har hittil stort sett vært uttrykt gjennom abonnementstall. Ved å supplere dette målet med tall for hvilken båndbredde abonnementene gir, tilbyr årets ITU-rapport ny innsikt i dette skillet.

Holder man seg til antall abonnementer per 100 innbyggere, kan man argumentere for at det digitale skille minker. <i>Bilde: ITU</i>
Holder man seg til antall abonnementer per 100 innbyggere, kan man argumentere for at det digitale skille minker. Bilde: ITU
Målt etter tilgang til båndbredde, øker det digitale skillet mellom utviklingsland og utviklede land, særlig innen fastlinjer. <i>Bilde: ITU</i>
Målt etter tilgang til båndbredde, øker det digitale skillet mellom utviklingsland og utviklede land, særlig innen fastlinjer. Bilde: ITU

Målt i antall mobilabonnementer har det digitale skillet minsket det siste året. Målt i antall aktive abonnementer på mobilt bredbånd har det derimot økt. Tar man med hvilken båndbredde abonnementene tilbyr, har skillet ikke bare økt, den har vokst eksponentielt, skriver ITU.

Når det gjelder kommunikasjon over faste linjer, var skillet, målt i antall abonnementer, noenlunde konstant – 55 til 57 abonnementer per 100 innbyggere – fra 2006 til 2012.

I 2001 tilsvarte den samlede båndbredden i alle fastabonnementer 30 kilobit per sekund per innbygger i rike land, og 4 kilobit per sekund i fattige land. I 2010 var det tilsvarende målet 3,2 megabit per sekund i rike land, og 260 kilobit per sekund i fattige land. Tilgangen til båndbredde i rike land var 8 ganger så stor som i fattige land i 2001. I 2010 var dette forholdstallet økt til 12 til 1, samtidig som forholdstallet i antall abonnenter holds seg noenlunde konstant på 4,5 til 1.

Ser man på forskjellen i båndbredde, er økningen eksponentiell, fra 26 kilobit per sekund per innbygger i 2001 til 2,93 megabit per sekund i 2010.

På den mobile siden er utviklingen ganske forskjellig, på grunn av mobileksplosjonen i fattige land i perioden 2005 til 2010.

Artikkelen fortsetter etter annonsen
annonse
Innovasjon Norge
Da euroen kom til Trondheim
Da euroen kom til Trondheim

I 2001 var det seks ganger så mange mobilabonnementer per 100 innbyggere i rike land som i fattige land. I 2010 var det «bare» dobbelt så mange mobilabonnementer per 100 innbyggere i de rike landene.

Trekker man inn tilgang til mobil båndbredde blir ikke framgangen til de fattige landene like markant. I 2001 var gjennomsnittlig båndbredde per innbygger 18 kilobit per sekund i rike land, 3 kilobit per sekund i fattige land. I 2010 var de tilsvarende tallene henholdsvis 550 kilobit per sekund og 220 kilobit per sekund.

Utviklingen i forskjellen kan på tilsvarende vis som for fastabonnementer, uttrykkes både ved at forholdstallet mellom båndbredde til rik og båndbredde til fattig har minket fra 6 til 2,5, og ved å konstatere at den faktiske forskjellen i båndbredde har økt fra 15 kilobit per sekund til 330 kilobit per sekund.

ITU legger til at det er store forskjeller blant både rike og fattige land.

En tankevekkende sekvens i rapporten tar for seg utviklingen i åtte utvalgte land: Frankrike, India, Japan, Kina, Korea, Russland, Tyskland og USA. De står for rundt halvparten av verdens befolkning, og rundt halvparten av verdens IKT-abonnementer. Følgende spørsmål stilles: I hvilken grad er det sammenheng mellom landenes rikdom (brutto nasjonalprodukt) og deres samlede tilgang på båndbredde?

Svaret er overraskende. Blant de rike i denne gruppen står USA for 24 prosent av verdens rikdom og 14 prosent av verdens båndbredde. USAs andel av verdens rikdom er langt større enn landets andel av verdens bredbånd (målt i bit per sekund). For Japan er forholdet omvendt: De besitter 9 prosent av verdens rikdom og 13 prosent av verdens båndbredde.

Forskjellen mellom Japan og USA uttrykker ulik prioritering av utbyggingen av bredbånd. Betydningen av en bevisst utbyggingspolitikk kommer enda klarere fram ved å se på tilsvarende tall for Korea: Dette landet har 2 prosent av verdens rikdom og 8 prosent av verdens båndbredde. Også Russland har fire ganger så høy andel av verdens båndbredde som av verdens rikdom (henholdsvis 8 prosent og 2 prosent, det samme som Korea).

Med 24 prosent av verdens samlede rikdom (brutto nasjonalprodukt) har USA bare 14 prosent av verdens samlede båndbredde. Tilbud om gratis WiFi fra aksesspunkter i telefonkiosker i storbyen New York kan betraktes som et forsøk på å ta igjen land som Russland, Korea og Kina, som alle har en langt høyere andel av verdens båndbredde enn de har av verdens rikdom. <i>Bilde: John Moore/Getty Images / All Over Press</i>
Med 24 prosent av verdens samlede rikdom (brutto nasjonalprodukt) har USA bare 14 prosent av verdens samlede båndbredde. Tilbud om gratis WiFi fra aksesspunkter i telefonkiosker i storbyen New York kan betraktes som et forsøk på å ta igjen land som Russland, Korea og Kina, som alle har en langt høyere andel av verdens båndbredde enn de har av verdens rikdom. Bilde: John Moore/Getty Images / All Over Press

De fattige i denne gruppen, Kina og India, satser begge på å bygge ut bredbånd. India står for 2 prosent av verdens rikdom og 3 prosent av verdens båndbredde. Kina står for 9 prosent av rikdommen og 11 prosent av båndbredden.

Grafen øverst i denne artikkelen visualiserer hvordan ulike land plasserer seg i forhold til to mål for det digitale skillet, henholdsvis antall IKT-abonnementer per innbygger (x-aksen) og gjennomsnittlig båndbredde per abonnement (y-aksen).

Størrelsen på skivene uttrykker landets brutto nasjonalprodukt per innbygger. Fargeleggingen av skivene skal bare holde landene fra hverandre. Landene farget i rødt – Oman, Saudi Arabia og Litauen – skal bare visualisere det ITU mener er en typisk utvikling i to trinn: Bredbåndsutviklingen går først gjennom en fase der abonnementstallet øker mest, deretter er det båndbredden som øker mest. Oman har større bruttonasjonalprodukt per innbygger, men Litauen – med lavere bruttonasjonalprodukt per innbygger også enn Saudi Arabia – har satset mer og tidligere på bredbånd. At Litauen også hever seg over Norge kan stå som et uttrykk for oljens forbannelse.

Flere fattige land skårer overraskende bra med denne kombinasjonen av målemetoder.

Moldova og Romania har gjennomsnittlig båndbredde per abonnement på nivå med USA. Vietnam har satset på fiber for å få ut bredbånd til flest mulig, og har flere abonnementer per innbygger enn USA. I Afrika har Elfenbenskysten, Den demokratiske republikken Congo, Kenya, Uganda og Zimbabwe (!) satset ekstra på mobilt bredbånd.

ITU-rapporten understreker at det digitale skillet er et komplisert fenomen. Årets rapport innfører nye målemetoder, og tilbyr ny innsikt. Samtidig håper organisasjonen at det snart vil bli mulig å måle den faktiske datatrafikken, og ikke bare hva abonnementene kan tilby av båndbredde. Tidligere studier tyder på at selv tunge brukere ikke utnytter båndbredden maksimalt. Mye av tiden foran internettskjermen går til lesing og titting: Studier i USA viser at den faktiske datamengden som lastes opp og ned under en typisk 90 minutters økt kunne vært overført på under ti minutter dersom båndbredden hadde vært utnyttet fullt ut. Målinger av brukerintensitet kunne gitt innsikt i hvor effektivt ulike tjenester faktisk utnyttes, og hvilken rolle de spiller i landenes økonomiske utvikling.

Les mer om:
Del
Kommentarer:
Du kan kommentere under fullt navn eller med kallenavn. Bruk BankID for automatisk oppretting av brukerkonto.