1)
Fremskrittspartiet mener det er en ubetinget fordel med deregulering og liberalisering av telekom-markedene i Norge. Først og fremst fordi partiet har sterke prinsipielle innvendinger mot offentlig regulering av slike markeder. Det er partiets overbevisning at markeder har en selvregulerende effekt som overgår myndighetenes evne til regulering, forutsatt at reguleringer skal bidra til positive verdier eller holdninger.
Spørsmålet bør egentlig stilles på hode; finnes det noen relevant grunn til at telekom-markedet skal reguleres ? Etter Fremskrittspartiets skjønn er svaret i hovedsak nei.
2)
For det første er begrepet «Det norske hus» et lite egnet uttrykk for beskrivelse av et hvilket som helst samfunn. Forutsatt at det i Deres omtale av «Det norske hus» legges det fremtidige Norge, både i forhold til individene bosatt i landet, den økonomiske og politiske utviklingen og andre relevante utviklingsforhold, vil selvsagt disse tekniske elementene spille en avgjørende rolle.
For det første skapes det enorme muligheter for ny næringsutvikling. Den geografiske avhengigheten reduseres, samtidig som mer effektive produksjonsmetoder utvikles. For å ta et eksempel kan man alt i dag sitte på vidda i Finnmark og handle fisk direkte med importører i Japan, samtidig som man mottar full oversikt over dagens fangst og leveranser til fiskemottak over hele landet, uten å la det gå utover den pågående innsamling av rein.
Det skal heller ikke underkjennes at tele, data og IT i seg selv er en viktig næring for landet i dag, med hensyn til programutvikling, produksjon av delkomponenter, teletjenester og lignende. Sannsynligvis vil dette bli en stadig større og viktigere næringsretning i Norge, som vil skape nye og viktige arbeidsplasser.
Videre vil det naturligvis være nyttig at informasjonstilgangen øker. Det norske folk vil få stadig lettere tilgang til den informasjon de ønsker seg, og kontakten mellom nyhetene og folket minsker. Tradisjonelle aviser blir nærmest overflødige i kampen om «nyheten», rett og slett fordi det tar for lang tid mellom hendelsen og formidlingen. Det innebærer ikke at avisen som vi kjenner den forsvinner, men informasjonsmessig står vi overfor en helt ny hverdag.
Med denne ekstreme utviklingen vil også kontakten mellom mennesker øke. Det antas at man om få år vil ha lett tilgang på billedsamband mellom brukere av Internett eller vanlig telefon. Stadig flere vil finne venner på «nettet», og færre vil føle seg ensomme, noe som vil gi en positiv samfunnspsykologisk effekt.
Kort oppsummert vil tele, data og IT i fremtiden spille en helt avgjørende rolle for Norge. Dersom vi ikke er i stand til å følge opp denne utviklingen og være tidlig ute med å legge forholdene til rette for hurtig videreutvikling av slike næringer, vil vi tape muligheten til å skape en levedyktig tele, data og IT-næringsretning i Norge. Det har vi ikke råd til!
3)
Det ville naturligvis være å håpe at den planlagte åpne konkurransen vil bli reell. Imidlertid er det antagelig ikke så enkelt i forhold til en rekke praktiske momenter. Telenor er, i norsk målestokk, et stort selskap, som har fått en meget gunstig start på kunkurranselivet. Ikke bare har selskapet en stor aksjekapital -betalt av skatteytere-, men det finnes antagelig ikke noe selskap som er i stand til å tilby så omfattende og gode betingelser for forbrukere i Norge i 1998. Det vil antagelig komme alternativer med norsk eller utenlandsk kapital og eierskap, med det vil antagelig ta noe tid.
For øvrig er et fritt marked med fri og åpen konkurranse avhengig av at det finnes mange små tilbydere av tjenester og mange små etterspørrere, slik at ikke en produsent eller etterspørrer alene kan påvirke prisen. Ser man på Norge isolert, kan en slik situasjon vanskelig oppnås, men ser man hele verden som ett marked - noe man vel bør gjøre for denne næringsgren - og man forutsetter fullkommen konkurranse, så vil forbrukeren klart nyte godt av dette. En slik situasjon oppstår dog ikke fra 1, januar 1998, er jeg redd.
4)
Telenor har, så vidt jeg vet, tilpasset seg det internasjonale telemarkedet en god stund. Det bør føre til at selskapet vet hva de må gjøre for å overleve i en konkurransesituasjon. Jeg kan ikke se at det er noen politikeres oppgave å avgjøre Telenors fremtid. Dersom det viser seg at selskapet klarer seg i den internasjonale konkurransen, er det bra, hvis selskapet ikke klarer det må det ta konsekvensen av det.
5)
Fremskrittspartiet ser det ikke som noen statlig oppgave å drive teleselskaper. Fremskrittspartiet vil selge alle aksjene i Telenor til private eierinteresser. Dette må naturligvis gjøres over en lang tidsperiode, men dog så fort som mulig.
(Anders Anundsen, politisk sekretær)
Dette mener de andre partiene:
Arbeiderpartiet
Fremskrittspartiet
Fridemokratene
Høyre
Kristelig Folkeparti
Rød Valgallianse
Senterpartiet
Sosialistisk Venstreparti
Venstre
