Film og musikkbransjen har i lang tid jobbet med å stoppe piratkopiering av sine produkter. Det har vært en åpenbar frykt for at salget av musikk skulle stoppe opp til fordel for nedlasting av musikk fra Internett. Spørsmålet kan gjerne omformuleres til om ikke tilgjengeligheten på Internett bidrar til økt salg av CD-plater?
For filmindustrien har den såkalte DVD-saken vært viktig for å få avklart om handlinger som bryter en beskyttelsessperre er ulovlige. I denne prosessen er spørsmålet for den vanlige bruker av Internett om det er lov å laste ned musikk eller film fra Internett. Jeg vil i denne artikkelen belyses noen av de rettslige sidene ved kopiering av musikk og film på Internett.
Utgangspunktet for det meste av musikk og film er at det er åndsverk som er vernet av åndsverkloven. Denne gir opphavsmannen en enerett til å fremstille eksemplarer og gjøre det tilgjengelig for allmennheten. I prinsippet betyr dette at en som skaper et åndsverk har enhver rett til å utnytte sitt verk. Dette inkluderer retten til å publisere verket på Internett og selge det.
Samtidig er nordisk opphavsrett bygget på prinsippet om at denne eneretten må balanseres mot samfunnets interesser. Et åndsverk blir gjerne skapt av en opphavsmann, men verket kommer svært sjelden fra intet. Et åndsverk kan sies å være resultat av de impulser den enkelte opphavsmann har fått fra samfunnet. Dette er en av de viktigste grunnene til at unntak fra eneretten eksisterer.
Det finnes viktige unntak i åndsverkloven, slik som retten til å eksemplarfremstille verk i undervisning og fotokopiering i institusjoner, ervervsvirksomheter m.v, arkiv, bibliotek og museer. En annen type unntak er forholdet til ytringsfriheten forsitater og reportasjer i kringkasting og film.
Sentralt i forhold til kopiering av film og musikk på Internett er unntaket i forhold til regelen om eksemplarfremstilling til privat bruk. Etter denne regelen er det mulig å fremstille verk som er offentliggjort, til privat bruk. I praksis betyr dette at det er lov å kopiere åndsverk til privat bruk, hvilket vil inkludere film og musikk.
En viktig ting å merke seg innen IT-bransjen er at regelen er avgrenset til ikke å gjelde datamaskinprogrammer. Dette betyr at det ikke er lov å kopiere spill eller andre datamaskinprogrammer, selv om det er hjemme-pc'en det kopieres til.
Men hva er egentlig innholdet av privatkopieringsregelen? Selv platebransjen innrømmer at grensene for regelen er uklar. Et grunnleggende og delvis ubesvart spørsmål er om regelen er ufravikelig eller ikke.
En annen problemstilling ligger rundt forholdet til at regelen er begrenset til kopiering til privat bruk. Dermed kan en stille spørsmålet om bruk av hjemme-pc finansiert av arbeidsgiver til nedlasting er lovlig. Brukes datamaskinen på jobben etter arbeidstid, kan en også stille spørsmålet om arbeidsgiver som stiller til disposisjon datamaskinen og Internettlinjen kan bli medansvarlig.
Et spørsmålet er om selve nedlastingen kan sies å være lovlig hvis det foreligger mistanke fra den som nedlaster om at kopien er ulovlig lastet opp på nett. Det å legge inn et aktsomhetskrav ligger ikke direkte i dagens lov, noe som taler imot en slik tolkning. Samtidig tillater regelen kun kopiering til privat bruk, hvilket kan tyde på at det å legge ut sin private musikk på nettet kan være ulovlig.
En annen side er forholdet til fildelingsprogrammene, hvoretter spørsmålet oppstår om det alltid vil finnes muligheter til å omgå problemet. Et eksempel vil være tilfeller om det kan etableres ordninger hvor person A velger å kopiere alle sine CD'er til datamaskinen sin. Dette er en av rettighetene regelen er ment til å dekke, nemlig mulighet til å kopiere sin egen musikk til det mediet en ønsker, slik som fra gammel LP-plate over på CD-plate til bruk på walkman. Når da person A får besøk av person B, som tar med seg sin bærbare pc, oppstår spørsmålet om de kan koble disse sammen og utveksle musikk. Det er stor sannsynlighet for at privatkopieringsregelen dekker denne problemstillingen. Det neste spørsmålet blir derfor om person A og B har denne rett hvis de kobler seg sammen gjennom Internett, og videre hvor mange kan koble seg sammen før det oppstår et brudd på privatkopieringsregelen. Slike spørsmål er ikke avklart.
Et siste problem som kan nevnes er forholdet til kopieringssperrer. Etter privatkopieringsregelen har privatpersoner rett til å kopiere, og da oppstår spørsmålet om dette er en rett som overgår retten for den som publiserer et musikkverk på nett til å publisere det med de kopieringssperrer de ønsker? Skjer dette, vil balansen mellom opphavsmannens enerett og samfunnets rettigheter kunne forsvinne. Men mye taler for at man ikke kan nekte opphavsmannen å beskytte sitt verk, åndsverkloven oppstiller ingen krav om at opphavsmannen skal muliggjøre kopiering.
Det arbeides med løsninger for å forhindre slike problemer, slik som opphavsrettsdirektivet som bl.a. skal forhindre omgåelse av beskyttelsesmekanismer. Samtidig er det en kjensgjerning at det er vanskelig å forhindre at enkelte teknisk interesserte ser det som en utfordring å bryte slike beskyttelsesmekanismer. I USA har en tendens til å tro at strenge straffer kan forhindre dette, noe som gjenstår å se. Implementeringen av direktivet om elektronisk handel vil også kunne bidra til at kvantiteten av ulovlig musikk og film vil bli senket, forutsatt at bransjen følger med.
Men snarere enn å se på hvordan en kan forhindre ulovlig spredning, burde bransjen se på løsninger for hvordan bransjen kommersielt kan formidle musikk og film via Internet. Finner bransjen forretningsmetoder som gir en lav brukerterskel for lovlig nedlasting vil mange problemer være løst. På mange måter er dette som fartsgrenser på veiene. En kan ikke forhindre at noen kjører over fartsgrensen, men jo mer fartsgrensen er tilpasset veiens muligheter, jo flere vil følge den satte fartsgrensen. Så får en i noen tilfeller akseptere de mildere fartsoverskridelser.
