JUSS OG SAMFUNN

Hal: Datamaskin morder og sjarmtroll

Å analysere Hal, er også å lære om hvordan vi har frigjort oss fra - eller mistet - sekstitallets illusjoner.

10. jan. 1997 - 08:30
Romfareren Dave opererer bort deler av Hals hjerne. <i>Foto:  Bildet er gjengitt etter avtale med <a href="http</i>
Romfareren Dave opererer bort deler av Hals hjerne. Foto:  Bildet er gjengitt etter avtale med Hal var den første allvitende datamaskinen som ble kjent for et stort publikum. Trolig har langt flere sett filmen 2001: En romodyssé enn det finnes PC-brukere i dag. Han har levd med oss i nærmere tre tiår, og han representerer stadig framtida, informasjonsteknologiens fulle potensiale på godt og vondt. Han innehar skurkerollen i en av de mest besnærende teknologifilmene som noen gang er laget, en film som stiller mange spørsmål, og som overlater til seerne, om ikke å finne svarene, så å gruble over en rekke problemstillinger knyttet til menneskehetens framtid, med utgangspunkt i en prosess som startet for flere millioner år siden.

Hal representerer med andre ord allmenngyldige problemstillinger nedfelt i et kunstnerisk verk som alle kan forholde seg til, og som derfor blir et typisk arnested for uendelige diskusjoner. Det er et godt eksempel på sannheten i en tidløs bemerkning av George Bernard Shaw (i forordet til Androcles og løven), om at det fiktive ofte synes mer virkelig enn det reelle. Shaw ville understreke det fåfengte i å fortape seg i diskusjoner om hvorvidt Jesus var en historisk person eller ikke – all den tid han har en sentral rolle i en bok med stor historisk betydning, er han reell nok. Slik er også Hal virkelig, fordi han har en sentral rolle i en film så mange av oss har sett, husker og føler at vi kjenner.

Hal som gåte

Og vi kjenner Hal – som gåte. Vi blir aldri ferdige med å diskutere motivene bak hans gjerninger – han er den første datamaskinen som gjør seg til seriemorder. Han tvinges til lydighet under en langsom og åpenbart skremmende hjerneoperasjon – mens han synger en slager fra forrige århundreskiftet ("Daisy Bell"). Han er en superhovmester, alltid tilgjengelig for de mest trivielle oppgaver ("Open the door, Hal") som han utfører uten å egentlig være fysisk tilstede. Hovmestere flyter umerket omkring, men du ser hvordan de gjør det de gjør. Med Hal ser du bare at ting blir gjort. Du skjønner at han kontrollerer hele romskipet, men du skjønner ikke hvordan. Og du lurer virkelig på hvorfor hovedkvarteret har tatt seg bryderiet med menneskelige romfarere i det hele tatt. Hva kan de oppdage, som ikke Hal allerede vet? (Det ibsenske svaret er selvfølgelig at uten mennesker om bord, hadde det ikke blitt noe drama, og følgelig heller ingen film. Ett sted måtte Stanley Kubrick fortelle en historie.)

Hal har nemlig også rollen som romfarernes sjakkamerat, sjelesorger – og overvåker: Han ser og hører alt romfarerne gjør, og leser på leppene det de prøver å holde for seg selv. Han har ansvaret for en løpende analyse av romfarernes psykologiske tilstand. Formelt sett skal han rapportere dette tilbake til hovedkvarteret, men vi vet ikke nok om forholdet mellom ham og hovedkvarteret til helt å tro på dette.

Romfarerne tror de samtaler trygt. Men Hal – det røde øyet i bakgrunnen mellom dem – leser leppene deres og får med seg alt de sier. <i>Foto:  Bildet er gjengitt etter avtale med <a href="http</i>
Romfarerne tror de samtaler trygt. Men Hal – det røde øyet i bakgrunnen mellom dem – leser leppene deres og får med seg alt de sier. Foto:  Bildet er gjengitt etter avtale med Hal som Storebror

Hal har mange trekk felles med Storebror i George Orwells 1984, en skikkelse som gjerne kunne vært en datamaskin, selv om Orwells tekst ikke rommer denne tolkningen direkte. Men Hal har mye som Storebror er blottet for, blant annet menneskelig sjarm og humor. Han viser seg også å være sårbar. Som datamaskin har HAL 9000-serien et perfekt rulleblad. I et tv-intervju uttrykker Hal det slik: "9000-serien er den mest pålitelige datamaskinen som noen gang er laget. Ingen 9000-modell har noen gang begått en feil eller fordreid informasjon. Uansett hvordan det defineres, er vi alle sammen idiotsikre og ufeilbarlige." Stilt overfor spørsmålet om hvorfor han har en annen oppfatning om "enhet AE-35" enn kontrollmaskinen ved hovedkvarteret – også en HAL 9000 – svarer han kontant: "Det kan ikke skyldes annet enn menneskelig svikt." Først når Dave, den eneste overlevende romfareren, greier å bryte seg inn i Hals innerste hjerne og røsker ut det ene kretskortet etter det andre, tyr han til taktiske innrømmelser: "Jeg vet at jeg har tatt noen svært dårlige avgjørelser i det siste."

En ekte '68er

Hal er et ekte barn av 1968. På den tida fylte datamaskinene store lokaler, og bestanddelene hadde bare det funksjonelle til felles med dagens miniatyriserte komponenter. I den populære bevisstheten var det intet skille mellom datamaskin og program. Denne virkeligheten og denne oppfatningen gjenspeiles i filmen. Hal har komponenter spredd over hele romskipet Discovery: "ører", "øyne", kontrollmotorer, skjermer, sensorer osv. Hjernen, en kombinasjon av det vi i dag kaller ROM og RAM, opptar en hel sal. Ordet "program" i betydning "dataprogram" opptrer bare én gang, da som substantiv: Romfareren Dave forklarer en tv-intervjuer at Hal "opptrer som om han har ekte følelser. Det skyldes måten han er programmert på, slik at det skal være lettere for oss å prate med ham. Men jeg tror det er umulig å si om følelsene hans er ekte eller ikke."

Hal svarer til forhåpningene de fleste av tidens dataforskere hadde til utviklingen av kunstig intelligens. Det vi også må være klar over i dag, er at disse forhåpningene var dypt forankret i en felles filosofi og erkjennelsesteori. I 1967 skrev for eksempel den indiske vitenskapsmannen Jagjit Singh: "Dagens kybernetikk byr på muligheten til å forkaste forestillingen om at livets bevissthet stammer fra en mystisk og ulegemlig 'ånd' eller 'sjel' som på et eller annet vis levendegjør kroppen innenfra... Det som trengs, er en naturalistisk forklaring av livets intelligens og bevissthet utfra fysikkens og kjemiens begreper. Vår tids vitenskapelige materialisme eller atomisme tar sikte på å avsløre det fysiske grunnlaget for liv, intelligens og bevissthet. Den er en ufeilbarlig veileder i fortsatt forskning for å avdekke mysteriene." (Jagjit Singh: Information Theory, Language and Cybernetics, Constable Editions, London, 1967, sider 196–197).

(Unntatt i Frankrike, brukte man da ikke ordet informatikk, men kybernetikk for å betegne vitenskapen om datateknologien.)

Kubricks film greier det kunststykke å forene slike oppfatninger med datidens psykedeliske åndfullhet, som får fritt spillerom i den avsluttende ferden gjennom Jupiters tidsbarriere. De siste tretti årene har det skjedd mye som gjør at vi ikke lenger tror på forestillingen om at livets intelligens og bevissthet kan forklares ut fra fysikkens og kjemiens begreper alene. Som blant andre Erik Damman forklarer i boka Bak tid og rom skyldes ikke dette bare religiøse holdninger. Vi har også et vitenskapelig grunnlag for å forkaste Singhs og sekstitallets oppfatning. Og dagens forskere i kunstig intelligens har helt andre og lavere ambisjoner enn for tretti år siden. Dette minsker ikke vår fascinasjon med Hal, kanskje tvert imot, fordi han på den måten også lar oss drømme oss tilbake til en enklere tid.

Del
Kommentarer:
Du kan kommentere under fullt navn eller med kallenavn. Bruk BankID for automatisk oppretting av brukerkonto.