Hammerslag mot viking-betong

- Kanskje de er her for å skrive ny VM-bok? undret Knut Th. Gleditch under landskampen mot Sveits. Han hadde observert herrene Jon Michelet og Dag Solstad på tribunen. Muligens kommer det en bok, men i første omgang kommer Michelet tilbake til Norge med en bunke sveitsiske aviser. "Metaforene som brukes i tabloidaviser verden over er ofte språklige klisjéer. [...] Men jeg må innrømme at jeg er litt svak for disse språklige blomstene som de mest fintfølende stilister betrakter som ugras," skriver Jon Michelet i ukens mediekommentar.

  • Juss og samfunn

Ute på fotballtur i den store verden er en mann fra et lite land alltid opptatt av hva fremmede aviser skriver om Norges lag og dette lagets muligheter. Den tid da landslaget vårt av utenlandske skribenter aldri ble levnet en sjanse på bortebane er heldigvis over. Det fikk jeg atter bekreftet da jeg landet i Bern og kjøpte en bunke sveitsiske aviser, dagen før kampdag. Samtlige beskrev det kommende oppgjøret mot Norge som årets viktigste kamp, og nordmennene som uhyre vriene motstandere.

Sveits er ikke blant de mest tabloide avisland. Men også Sveits har en nasjonal tabloidavis, kalt Blick. Og Blick slo til med en helside om hvordan Sveits skulle greie å tukte Norge.

Tittelen var: Fringer packt den Hammer aus. Fringer er den sveitsiske treneren, og en hammer heter også på sveitsertysk en hammer.

Metaforene som brukes i tabloidaviser verden over er ofte språklige klisjéer. Er det noe vi skribenter blir tutet ørene fulle av - for å si det med en klisjé - er det at vi ikke må bruke klisjéer. Men jeg må innrømme at jeg er litt svak for disse språklige blomstene som de mest fintfølende stilister betrakter som ugras.

Derfor koste jeg meg med Blick, som engstelig skrev om Norge som Leader og unser Angstgegner. Herlig er det å være ute på tur med Drillos, som ikke bare er leder i VM-gruppa, men som er "angstmotstanderen" til Sveits. Vi skulle møte sveitserne på det samme Wankendorf stadion der de i 1994 i en kvalifiseringskamp til EM i England feide Sverige av banen med 4-2. Og sveitserne, som kom til det EM-sluttspillet Norge missa, var livredde for oss.

Så redde var de at Blick skrev i det vide og det breie om hvilke gruelige hammerslag Norge skulle påføres: Wie knackt man den Beton der Wikinger? spurte avisa, og ga straks svaret på hvordan viking-betongen skulle smadres. ...mit 4 Hammerschlägen können wir den Norweger Beton zerstören!

Disse hammerslagene skulle bestå av angrep utført av Das Sturmduo Kubi/Chappi, hjertebarnet Sforza, hodeball-Rambo'ene på midtbanen og en reservehammer kalt "Peco". Kubi og Chappi er oppnavn på spissene Kubilay Türkilmaz og Stéphane Chapuisat. Sforza er en midtbanemann med fornavn Ciriaco, og Peco en angriper som heter Nestor Subiat.

Det hørtes ganske fryktinngydende ut altsammen, slik tysk militærspråk gjør for oss nordmenn. Zerstören! Sturmduo!

Dessverre for sveitserne og heldigvis for oss gikk hele hammerslagsopplegget rett i bøtta. Jeg hører til de perverse som elsker å lese om sånne oppstyltede teorier og planer i ettertid, når de har vist seg å ikke holde.

Noe skamfulle framsto Kubi og Chappi i mandagens utgave av Blick og erklærte "So waren wir das falsche Sturm-Duo."

Viking-betong er egentlig en nokså håpløs metafor, siden vikingene i sitt utvalg av bygningsartikler slett ikke hadde betong. Men etter vår triumf i Sveits har jeg lagret "viking-betong" i arsenalet mitt av språklig skyts til seinere fotballbruk. Jeg har også notert meg formuleringen den messerscharfen Kontern des Wikinger. Vikingenes knivskarpe kontringer!

Den mer prydelige lokalavisa Berner Zeitung skriver sørgmodig om Øivind Leonhardsens mål som die Schweiz ins fussballerische Elend stürtz. Det klinger flott, og riktig vakkert i norske ører; Sveits styrtet ned i den fotballeriske elendigheten.

I en tittel peker Blick på at det er sinnsykt - verrückt! - at keeperesset Grodås bare er reserve på Chelsea. Slik varmer også et norsk hjerte som under kampen holdt på å stoppe flere ganger, men som holdt seg pumpende grunnet vår målmanns fabelaktige redninger.

Etter en kvalik-helg der Norge har slått Sveits 1-0 og Sverige har tapt 0-1 for Skottland, koster man ved hjemkomst til et snødekt Oslo på seg å kjøpe mandagsutgaven av Expressen i Narvesen-kiosken på Majorstua. Ekspeditøren i kiosken forlanger den ublu prisen 19 kroner for den svenske blekka, enda det står skrevet kr. 13 med kulepenn på den. I Sverige er prisen kr. 7 på hverdager. Det kunne være en oppgave for en økonom å undersøke den fenomenale overprisingen på utenlandske aviser i Norge, og samtidig prøve å finne ut av hvorfor prisene er så variable fra utsalgssted til utsalgssted.

Expressen har i årevis kjørt et vekselvis spøkefullt og hatsk felttog mot Norge. Det er særlig på sportssidene at man har fornemmet hatet. Og er det ikke hat, er det en sløv surmuling i forbindelse med Norges framganger på idrettsarenaene. Jeg har lurt på om Expressens små-ekle Norges-hat faktisk kan være en av årsakene til avisas tilbakegang. Den jevne svenske leser jubler seg ikke forderva over norske triumfer, men unner oss noe annet enn drittslenging når vi banker England i fotball eller tar gull i skiløypa. Nå er Aftonbladet blitt Sveriges største avis på Expressens bekostning, og Aftonbladets sportsreportere har holdt seg for gode til å kjøre kampanjer mot Drillos og langrennsløperne våre.

I hovedoppslaget sitt etter fadesen i Glasgow skriver Expressen: Ajöss, Frankrike! Au revoir, la France! Etter denne tragiske melding kan leseren likevel bla om til neste side der det finnes en snedig beregning som viser at Sverige tross to strake tap kan bli gruppevinner og komme seg til sluttspillet i Frankrike.

Dit er lillebror i vest på vei. Det innrømmer Expressen i en notis som er liten og bortgjemt, men iallfall velsigna nøktern: Norge på väg til Franrike. Norge gör det Sverige intet klarar av - mål. Nu er gutterne en bra bit på väg till Franrike-VM.

Gutterne? Drillos består da fanden ikke av dansker!Expressen tror antakelig at det heter "gutterne" på norsk. Kanskje det også er denne typen manglende språklig presisjon som har bidratt til avisas journalistiske og opplagsmessige nedtur?

På flyet hjem satt jeg ved siden av Frank Strandli og Tore André Flo. Vi hadde fått ferske eksemplarer av VG da vi kom om bord i Zürich. Vår ledende tabloid forkynte over to sider at Leos skudd "Sendte Norge til PAR (AD) IS!"

Det er en sånn passe kokko språklig smarting som desken i VG simpelthen elsker. I seierens stund går sånt sikkert hjem hos leserne. Men selv om skuddet ga alle oss fotballgale en viss paradisisk fornemmelse, sendte det oss absolutt ikke til Paris. Det sendte oss muligens til Frankrike-VM siden det var et særdeles avgjørende mål på bortebane. Om Norge kommer til Frankrike, er det på ingen måte sikkert at Drillos kommer til å spille i Paris. Der går åpningskampen - hvor et heldig lag får lov til å møte regjerende mester Brasil - og der går finalen. Skulle jeg allerede nå vedde, ville jeg nok heller sette penga på at Norge spiller åpningskampen enn på at vi når finalen.

Mest sannsynlig havner Norge i gruppespillet i Montpellier eller Lens eller Nantes - en eller annen provinsby.

Strandli og Flo var de eneste landslagsspillerene som var med på flyet hjem til Norge. De er ikke "legionærer". På tysk kalles fotballspillere som er proffer i utlandet for Legionäre. I Norge bruker vi dette begrepet bare om folk som melder seg til Fremmedlegionen, og det kan vi like godt fortsette med. Det får være måte på militær terminologi for å beskrive et fredelig fenomen som fotball!

De fleste av de andre gutta skulle hjem til England. Erik Mykland hadde satt kursen til Østerrike og Kjetil Rekdal til Franrike.

Strandli og Flo så på en måte ikke ut som om de var havnet i paradis. De så ut som to helt vanlige unge menn som har vært ute på tøff jobb, på anlegg eller i Nordsjøen. De var trøtte og slitne. Ingen av dem smilte det minste grann på hele flyturen.

Norske fotballseire er begynt å bli rutine. Intet hysterisk mediekorps ventet de to heltene ved ankomst Fornebu. Det var sikkert like greit for Strandli og Flo. Jeg aner ikke hva de tenkte da de så all snøen. Kanskje de trakk et lettelsens sukk over at fotballsesongen nå er over, kanskje de sendte en misunnelig tanke til kameratene som kan boltre seg på Englands dollargrønne gressmarker hele vinteren.

Men innerste inni dem en sted boblet nok den vesle gleden som de fleste av oss bærer på, en stille jubel over at viking-betongen motsto alle hammerslag.

Til toppen