År med høykonjunktur og økende teknologietterspørsel, manglende utdanningskapasitet, innføring av Euro samt år 2000-problematikken har satt IT-bransjen under et kraftig press. Tross høye lønninger, sliter aktørene med å holde på folk.
Inntil en skjebnesvanger februardag i 1996, hadde bransjen en utmerket mekanisme til å bøte på dette. Opsjoner ga en bedrift mulighet til å gi medarbeidere del av selskapets verdistigning mot at de måtte binde seg for en viss tid. Medarbeiderne kunne derved gi fra seg en del av lønnen mot et (mulig) fremtidig, betydelig inntektspotensial. Dette var en særlig viktig ordning for nystartede kunnskapsbedrifter for å rekruttere og holde på dyktig og rimelig arbeidskraft.
Dessverre lot feige og innsiktsløse regjerings- og stortingspolitikere seg presse til å ødelegge denne glimrende ordning. En ny lov ble vedtatt på svært kort tid – en lov som skulle ramme direktører i toppsjiktet i store børsnoterte selskaper. Sannheten er at loven rammer småbedrifer og individer hvis hverdag er langt unna storbedriftenes toppdirektører – som har råd til å ta risiko ved å betale skatten ved opsjonstildelingen eller kan omgå hele problemet ved å flytte utenlands. (Se relatert sak "Opsjonsbeskatning torpederer solidaritetsalternativet")
Nå er det signaler som tyder på at Venstres Lars Sponheim kan få gjennomslag for en viss lemping på dette makkverk av en lov. Selv om det ikke er snakk om å fjerne hele loven, vil det sannsynligvis åpnes for at ansatte skal kunne få opsjoner til en viss verdi uten at skatteplikt (eller misunnelse) utløses før opsjonene eventuelt innløses.
Det er på høy tid.
