Helter i cyberspace

Om fem år er Internett Kanal 1 AS største konkurrent til TV2, pleier jeg å si. Hvert år. Foreløpig har jeg ikke sett noen grunn til å justere tidsanslaget, selv om et år eller to har passert siden jeg første gang utstedte dekretet. Fem år synes passe, til enhver tid.

Jeg er sjefshelt i cyberspace. I halvannet år nå har jeg ledet en mer enn 20 mann og kvinner stor tropp av dødsforaktende pionérer stadig lenger innover i den siste villmark, Internett. Troppen er av sammensatt karakter, men ett trekk har de felles: Drømmen om gullet ved enden av regnbuen, drømmen om å kunne sette sine bumerker i ennå uutforsket land, et sted vest for HTML 3.2 og Java, dog en smule øst for Eden.

De er riktige eventyrere, heltene mine. Komplett gærne alle som en, rimeligvis, som forlot sine trygge jobber for å satse liv og lemmer på dette eventyret her.

Men vi har det moro lell.

Vi er journalister, reportere og salgsfolk av fag. Vi forsøker å skaffe oss et levebrød ved å levere kvalitetsjournalistikk - kombinert med de unike fortrinn Internett har som medium. Målgruppen er andre pionérer, men vi snakker også til de som henger over gjerdet bare for å glane litt, finne ut hva som skjer.

Vi lager et fantastisk bra journalistisk produkt, for ikke i min kledelige beskjedenhet å ta for sterkt i. Men konkurransen om din oppmerksomhet er steintøff. Noen ganger føler jeg det som om jeg har satt opp en aviskiosk i krysset mellom Reeperbahn og Las Vegas. På den ene siden, kvinner, sex og basale drifter, på den andre siden fristende casinoer, raske rikdommer og flere basale drifter. I et slikt miljø er det ikke alltid like lett å fange den oppmerksomheten jeg syns heltene mine fortjener. Og det måtte jaggu være en sær følelse de første dristige pionérene skulle fått, om de etter å ha slitt seg gjennom indianerland, ørken og snøstorm endelig fant sitt paradis, bare for å oppdage at det allerede krydde av pornosjapper og spillebuler der.

På sett og vis var det vel nettopp det mange av dem gjorde.

Noen ganger tenker jeg: Nei, og nei, og nei, dette nettet er ikke et sted for skikkelige folk. Så kontrer jeg umiddelbart meg selv: Nei, hva så, digi.no skriver for data- og internett-interesserte.

Skikkelige folk kan lese Aftenposten.

digi.no feirer sitt første år i dag, den 26. august. Utgiverselskapet, Internett Kanal 1, hadde holdt på i vel seks måneder før det igjen. Da vi startet selskapet, var logikken soleklar. Etter mange års erfaring med tradisjonell bladsmøring visste jeg at god journalistikk kan være god butikk. Hundrevis av utgivere pøser jo idag ut tonnevis med papir i et uendelig antall titler. Mange tjener uforskammet mye penger. Å erstatte papiret med elektronikk må være en "vinn-vinn-situasjon": Nyhetene kommer raskere ut til leserne, vi trenger ikke å betale trykkere og typografer for å lage det, annonsørene får annonseprodukter av en helt annen, ny og spennende karakter.

I mediets karakter ligger muligheten for andre publiseringsmetoder, som lyd og video. Med en passe vekst i båndbredde og kapasitet på brukerutstyret, samt i antallet brukere der ute, burde det bare være et spørsmål om tid før Internett ikke lenger bare er en bikanal, en kunnskapsoase for spesielt interesserte, men er blitt kanal nummer én, hvor trykte medier, radio og tv er redusert til statister.

Derav Internett Kanal 1.

Jeg er fremdeles ikke i tvil om at jeg har rett, men må litt motvillig atter en gang innrømme at ting tar tid. Internett-befolkningen vokser utrolig raskt, men blir også stadig mer bortskjemt. Der hvor vi for to år siden lot oss forbløffe av en grå side med blå tekst som man kunne klikke på, popper det i dag opp en liten videosnutt eller en shockwave-animasjon istedet. I morgen rapper du Toril Torlei over nesa med musa når du syns hun går for raskt over Jydske Rev og Skagerak, og - hellige makaroni - hun stopper og lytter og gjør som du vil.

Den teknologiske utviklingen raser videre, og begrepet "Internett-journalistikk" er fremdeles i støpeskjeen. I stor grad er det de ovennevnte aktørene som vi ellers forbinder med Reeperbahn og Las Vegas som driver utviklingen videre med stadig mer avanserte tjenester. Det er en slags trøst i dette også. Historien viser til en viss grad at dersom en ny publiseringsteknologi aksepteres av pornoindustrien, så er det et flaggingssignal av dimensjoner for andre kommersielle aktører som ønsker å dra nytte av den.

Problemet er likevel at alt fremdeles skal være så fordømt billig der ute. Alt som koster mer enn ingenting er forbundet med store overtalelseskunster å få noen til å betale for. digi.no var den første frittstående satsningen på en norsk nettkanal uten "backup" i den virkelige verden. Senere kom andre aktører på banen. Noen av dem hadde illusjoner om å få deg til å betale for gildet i form av abonnement, men planene har foreløpig stille og rolig blitt plassert i en skuff.

En viss rettferdighet ser jeg i det: Dersom det vanligvis koster 30 prosent av omsetningen å trykke og distribuere aviser, mens abonnentene betaler 20 prosent for å få avisen levert, så vil det falle naturlig å la litt av besparelsene komme abonnentene til gode. Resten av gildet må annonsørene betale. I tradisjonelle medier gjør de også det til gagns.

Av vår verdiskapning på Internett er det imidlertid teleoperatørene som tjener best. Som om vi var redusert til et slags suspekt 820-nummer, bare at i dette tilfellet tar operatøren hele potten.

Internett som annonsemedium er imidlertid i ferd med å modnes, og prisnivået beveger seg mot et nivå som kan rettferdiggjøre innsatsen til de elektroniske heltene. Før det kan bli et visst volum over det, må selvsagt også Internett som salgskanal modnes ytterligere. I dag finnes det et stort antall muligheter for kjøp av varer over Internett, og mange av oss har benyttet seg av muligheten. Men noen ordentlig fart blir det ikke over dette mediet før de potensielle besparelsene tas ut og reflekteres i prisene. De færreste av oss gidder å handle varer på nett til en høyere pris enn i butikken. Likevel er dét hva mange butikker forsøker å gjøre. De fleste butikker på nett har utspring i butikker på landjorda. Dermed har de et utgiftsnivå som er forankret i lokalleie, lønninger til salgspersonell og kostnader forbundet med å trekke folk til butikken.

En annonse på nett er å sammenligne med døren inn til butikken. Ved å starte salgsvirksomhet som utelukkende eksisterer på nett, vil man kunne ha en nesten totalt menneske- og kvadratmeterløs virksomhet som likevel kan konkurrere med kjeder som har filialer over hele landet. Dersom disse besparelsene returneres til kundene, vil det gi en attraktiv ekstra verdi å shoppe via nettet. Og igjen er det en vinn-vinn-situasjon: Du kan sitte hjemme og få en langt bedre presentasjon av varene enn du rekker i butikken, og butikken kan gi deg tilnærmet personlig service, som i landhandlerens dager, uten å bruke ett timeverk utover de som gikk med til å programmere løsningen.

Ett år etter at vi startet digi.no kan jeg konstatere at det fremdeles er lys i enden av tunnelen. At det tar lenger tid å komme dit enn vi hadde forutsett, tolker vi som at lyset er enda klarere, skarpere og mer skinnende enn vi hadde trodd, og ikke - som du sikkert allerede har streifet innom - at det er et hurtigtog med Bill Gates bak rattet som kommer imot oss.

Til toppen