Hemmelige scoringer bak høye murer

Det skal ikke lenger bli like lett å få vite det, dersom Solskjær scorer i landskamp. Hvis Norges Fotballforbund får det som de vil, skriver Redaktørforeningens Nils E. Øy i denne kommentaren.

Nils E. Øy (bildet) er generalsekretær i Norsk Redaktørforening og har laget denne kommentaren om Norges Fotballforbunds budrunde om digitale meldinger fra norske fotballkamper. Kommentaren står også gjengitt i torsdagens papirutgave av VG (side 45). Den er ikke publisert på Internett, red.anm.

NFF har nylig lagt ut på anbud en enerett til å formidle meldinger fra norske fotballkamper via Internett, og tilsvarende nyhetsrapportering via mobiltelefoner.

Ett firma skal etter Norges Fotballforbund sin oppfatning kunne få monopol på sending av slike meldinger, og alle andre skal være forhindret fra å varsle om hvem som scorer og når.

Dette er neppe lurt eller særlig moralsk. Det er heller ikke rettslig holdbart og slett ikke særlig praktisk, fordi det er umulig å beskytte en slik enerett.

Den frie adgang til nyhetskilder i Norge bør likevel lovfestes. Det er ikke bare fotballfolk som er på ville veier.

Det er neppe mange i dag som frakjenner klubber og forbund retten til å selge direkte overføring av levende bilder mens kampene går. Nå er det imidlertid snakk om at forbundet vil hevde eiendomsrett til nyhetene i en fotballkamp, for eksempel at "Ole Gunnar Solskjær gir Norge ledelsen 1-0 etter 17 minutter i første omgang i kampen mot Tyskland".

Adgangen til nyhetskildene har vært ganske åpen i Norge, med få unntak. Rett nok har arrangører tidligere prøvd å hevde eiendomsrett og krevd betaling både for terminlister, fotballtabeller og resultater. Det er også eksempler på krav om betaling for TV-opptak i naturen, for monopolisering av debattutsagn og begrenset adgang til andre typer åpne opplysninger. Ingen av disse forsøkene lyktes. De falt på sin egen urimelighet.

Er det da lurt av NFF å forsøke å monopolisere kampfakta? Publisitet skaper engasjement hos publikum. En slik begrensning av publisiteten vil ikke bare ramme de medier som NFF vil stenge ute fra formidlingsmuligheten, men også det publikum som bruker disse mediene. Det vil redusere synligheten av fotballen i medier, tvinge interesserte til å lete etter opplysninger de vil ha - og dette kan til syvende og sist ramme selve interessen.

Er det moralsk av NFF å hindre frie nyhetsmeldinger? Sist idretten slo på stortromma om rettigheter, kom en rekke reaksjoner fra politikere, som minnet idrettsforbundet om at det offentlige ofte både eier idrettsanleggene og bevilger store beløp til idrettslivet. Da uttalte regjeringen og stortingspolitikere vilje til å lovregulere til fordel for allmennhetens interesser, og det er ikke grunn til å tro at de har endret syn på dette.

Er det rettslig holdbart av NFF å selge enerett til nyheter? Det er krystallklart at fotballarrangørene ikke har noen opphavsrett å støtte seg til. Innen åndsretten er det tvert i mot slik at nettopp nyheten er fri. Det er like klart at tingsretten, basert på eventuell eiendomsrett eller disposisjonsrett til arenaer, ikke gir grunnlag for å hevde eiendomsrett til rene kampfakta. Markeds- eller konkurranserett har gitt idrettsarrangører medhold i rettighetskrav tidligere, men det gjelder direkte overføringer av hele arrangementer - og er basert på at levende bilder overført direkte kan redusere antall tilskuere. Heller ikke sedvanerett gir fotballforbundet noe å bygge på, når det enerett på kampfakta. Heller tvert i mot.

Er det så praktisk mulig for NFF å beskytte en "eksklusiv" rett til å sende nyhetsmeldinger fra stadion? Alle tilskuere til en fotballkamp kan formidle meldinger derfra, med hjelp av mobiltelefon eller minidatamaskin. Skal arrangører hindre at meldinger slipper ut, må de ransake hver eneste tilskuer. Og det er jo et eget spørsmål om arrangør har rett til å nekte publikum adgang med telefon eller datamaskin - i tillegg til de praktiske vansker som melder seg, og publikums negative reaksjoner. Sendes kampen direkte i TV eller radio, er det selvsagt fritt for alle å sende faktameldinger om hva som skjer i kampen og rundt den.

Skal fotballforbundet vinne en rett til å "eie" nyhetsmeldinger, må de vinne en slik kamp i lovgivende forsamlinger, i mange land. For stort sett er det slik, at rene nyheter er allemannseie. For eksempel i den tyske grunnlov, heter det at alle skal ha rett til "uhindret å kunne holde seg underrettet fra tilgjengelige kilder". Et arrangement som er åpen for alle som betaler billett, er tilgjengelig kilde. Dersom Ytringsfrihetskommisjonens forslag til ny § 100 i vår egen grunnlov blir vedtatt, får vi et lignende prinsipp i vår lovgivning.

Det kan virke underlig at en lov om fri adgang til nyhetskilder ikke allerede finnes i landet vårt. Professor i rettsvitenskap, Olav Lid, formulerte dette slik allerede i 1976: "Vi har merkelig nok ingen allmenn lovregel som slår fast retten til å drive reportasje om dagsens store og små hendingar, og om liv og tilhøve, verksemd og tilstand innaen dei ulike delar av samfunnet i vårt eige og andre land".

Selv kom han til den konklusjon at både grunnloven og en rekke andre lover "meir forutset enn gjev direkte heimel for den positive retten til å drive reportasje. Denne er ein del av den allmenne handlefridomen - som heller ikkje er lovfesta, men som hittil har kunne uttrykkast gjennom læresetningen om at det som ikkje er forbode, det er tillate."

Det gått noen år, både siden professor Lid formulerte disse tankene, og siden regjeringen i 1985 uttalte at "det kan bli nødvendig å foreslå en lovfesting av massemedienes fri rett til nyhetsformidling". Likevel har viljen til lovfesting vært gjentatt, både av regjering og av sentrale politikere på området, hver gang monopolisering av idrettsarrangementer har kommet på tale.

Det er derfor tid for å sette dette øverst på den politiske dagsorden igjen. Ikke bare på grunn av fotballforbundets utspill - det finnes andre tyver på samme og på tilsvarende markeder. Heller ikke mediene selv kan si seg fri. Dessverre har vi hatt flere tilfeller av at medier "kjøper" nyhetskildene til taushet overfor konkurrenter.

Lovgivningsarbeidet kan og bør starte raskt. Det foreligger allerede godt med utredninger om emnet.

Til toppen